Annonse
21:37 - 09. mars 2018

– Dette svekker sakprosaen

– Det er ikke noe klart skille mellom fortelling og vitenskapelig verk, sier historiker Christine Myrvang. Fredag kveld ble det klart at forlaget trekker den nye boken om Akers historie. 

Trekker boken: Henrik Langeland. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
Annonse

I anmeldelsen av Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid i Morgenbladet denne uken kommer det frem at flere partier er hentet rett fra Wikipedia, Store norske leksikon og en lærebok for den videregående skolen. I sitt tilsvar til anmeldelsen, sendt til Morgenbladet torsdag kveld, skrev Langeland: «Eventyrerne er en fortelling, ikke et vitenskapelig verk».

Fredag kveld ble det klart at Tiden Norsk Forlag trekker boken. «Passasjer i boken er hentet fra kilder uten at tydelig nok henvisning er oppgitt. Forlag og forfatter innser at dette ikke er i samsvar med god sitatskikk», skriver forlagssjef Richard Aarø i en pressemelding. (Intervjuet i denne saken ble gjort før dette ble kjent). 

Les anmeldelsen til Bernhard Ellefsen her.

– For oss historikere som skriver denne typen bøker, eksisterer det ikke et klart skille mellom vitenskapelig verk og fortelling. Vi skriver forskningsbaserte, kildebelagte fortellinger, sier Christine Myrvang, næringslivshistoriker ved Handelshøyskolen BI.

– Hvis Langeland «bare» ville skrive en fortelling fra virkeligheten, hvor det ikke er så nøye med referansene, burde Aker satt ham til å skrive en roman. Og gitt ham kunstnerisk frihet til å gjøre nettopp det, sier Myrvang.

Les også: – Først og fremst litt flaut

Hun har ikke rukket å lese boken, men understreker at tydelige referanser handler om redelighet både overfor leseren og overfor dem man siterer.

– For et lesende publikum gir dette en bok tyngde. Bedriftshistoriske verk utgjør viktige bidrag til samfunnsforståelsen. Næringslivet har vært og er en svært viktig kulturformer og maktbærer. Som historikere forholder vi oss til faglige og forskningsetiske standarder. Å anvende «litterære» virkemidler, endrer ikke på kravet om kildebelegg.

 Du har tidligere vært kritisk til en nylig Erik Bye-biografi, der forlaget bare la ut kildeliste på nett. Hva er konsekvensen av å ikke bruke ordentlige henvisninger?

– Dette svekker sakprosaen og dens kobling til virkeligheten. I vår tid med «fake news» og fakta under press er det viktigere enn noensinne at tekst og kildereferanser løper sammen.

Myrvang mener Langeland sitt svar torsdag skaper et kunstig skille mellom den medrivende fortellingen «og det vi historikere baler med». 

– Vi jobber også med hvordan vi forteller historier, og resultatet er ikke alltid like vellykket. Men det må ligge et faglig håndverk i bunnen. Noteapparat trenger slett ikke virke forstyrrende på leseren. Det finnes dessuten mange måter å oppgi referanser på, sier hun.

Vinningen går opp i spinningen. Tore Slaatta, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, påpeker at han ikke har lest boken ennå, men synes uansett ikke det å hevde at en opererer med et litterært rammeverk er en god nok unnskyldning for utstrakt bruk av andres verk i egen tekst.

– Sitatfusk er sitatfusk, uansett sjanger, og det er naivt å tro at forfatteren i en så sentral fortelling som denne kan komme unna med en artig blanding av fakta og fiksjon. Klipper og limer man fra andres verk, bør man gjøre leseren oppmerksom på det, sier Slaatta.

Slaatta mener det handler om  leserens tillit til det som formidles, og at en også kan lese et slikt verk opp mot en form for samfunnskontrakt. Gjør man det, blir det å gjøre leseren oppmerksom på siteringer og innklipp ekstra viktig.

– Som anmeldelsen belyser, kan bruk av andres tekst føre til brudd i form, stil og stemme. Da går det utover flyten og kvaliteten på boken, slik at vinningen med formen – om det var en i utgangspunktet – går opp i spinningen. 

Skal sitere. – Det er en vurdering i alle typer tekster: Skjønner leseren hva som er direkte hentet fra et annet sted, spør Kristine Foss, rådgiver i Norsk Presseforbund.

Hun jobber blant annet med offentlighet, kildevern og ytringsfrihet. Foss mener det blir feil av presseforbundet å vurdere dette konkrete tilfellet, men vil uttale seg mer generelt.

– Det kan være vanskelig å sammenligne sakprosa og vanlig journalistikk. Dette er jo en bok. Og forfatteren oppgir kildene han har benyttet bakerst i boken. Men helt generelt, juridisk, så skal man vise når man har hentet sitater fra andre steder. Det skal fremstå tydelig, sier hun.

I journalistetikken har man Vær varsom-plakatens punkt 4.4 å lene seg på: «Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier».

– Der står det at det skal komme tydelig frem om noe er hentet fra andre kilder, sier hun.

 Det finnes ikke noen tilsvarende Vær varsom-plakat for sakprosa. Hva tenker du om det?

– Det er et tema forlagsbransjen burde diskutere. Det var også oppe for noen år siden. For mediene har det i alle fall vært veldig nyttig, sier Foss.

Olav Torvund, opphavsrettsjurist ved Universitetet i Oslo, sier at det forskningsetiske ikke alltid sammenfaller med det opphavsrettslige.

– Det finnes ikke entydige svar på dette, men har du brukt andres tekst – også i fiksjon – kan dette være opphavsrettslig vernet, og da har du ansvar om å opplyse om dette. Noen ganger kommer det også an på hvordan innholdet er blitt brukt, da det å gjengi med egne formuleringer kan være opphavsrettslig greit, men forskningsetisk blir det en annen sak, sier Torvund.

Fredag kveld valgte forlaget og forfatteren å trekke boken fra markedet. 

 

Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.