Kronikk

Samfunnet trenger et sterkt humaniora

UiO lanserer nå vår nye humaniorastrategi for å bidra til å hegne om de demokratiske verdiene samfunnet vårt er bygget på, skriver Svein Stølen og Frode Helland.

Covid-19-pandemien og den siste tidens angrep på det amerikanske demokratiet er skremmende og skjellsettende hendelser som hver på sin måte aksentuerer betydningen av humanistisk forskning. Forståelse av historie, kultur, filosofi, språk, politikk og hvordan et demokratisk system fungerer og endrer seg, er nødvendig kunnskap i møte med de kontinuerlige og store samfunnsendringene.

Pandemien har vist oss hvor vesentlig grunnforskning innenfor medisin og naturvitenskap er. Den har også til fulle illustrert betydningen av kunnskap om historie og kultur. Da koronaviruset begynte å spre seg, ble offentligheten raskt preget av avanserte framstillinger av spanskesyken og dens herjinger. Sterke fagmiljøer i for eksempel økonomisk historie kunne forklare hvordan forskjellige samfunn hadde forsøkt å håndtere de økonomiske konsekvensene av tidligere pandemier. Siden korona hadde sitt utspring i Kina, ble det også synlig hvor viktig det er for oss som samfunn å ha ekspertise om kinesisk språk, kultur og politikk – og da pandemien spredde seg globalt, kunne man vanskelig hevde at Norge kunne være seg selv nok, og ikke har behov for den spisskompetansen på globale forhold som humanistene besitter.

Problemstillinger knyttet til borgernes tillit til myndigheter og medier, etiske og politiske spørsmål omkring fordeling og rettferdighet, og bærekraften i demokratiske systemer, har også blitt stadig mer presserende. De siste ukenes hendelser i USA understreker hvor viktig det er å ha forskningsbasert humanistisk og samfunnsvitenskapelig kunnskap om bærekraften i demokratiske samfunnssystemer, om populisme, ulikhet, polarisering, sosiale medier, retorikk, medborgerskap og kildekritikk.

Universitetet i Oslo (UiO) lanserer nå sin nye humaniorastrategi både for å gi innsikt i og bidra til å hegne om de demokratiske verdiene samfunnet vårt er bygget på, og for å stake ut kursen for humanoria de neste ti årene. Universitetet i Oslo er det fremste humaniorauniversitetet i Norge og er blant de europeiske universitetene som henter flest midler fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) innen fremragende forskning. Humaniora er en vesentlig del av styrken til UiO – også som kulturinstitusjon med Kulturhistorisk museum, Naturhistorisk museum og Universitetsbiblioteket som tyngdepunkter. Oppfatningen av hva som er «nyttig» å forske og utdanne i, har tidvis vært humanioras «fiende». Samfunnets omskiftinger har derimot vist at for eksempel fag som kinesisk og arabisk som i noen perioder var nær studentløse, nå sees som helt selvsagte. Det var viktig at UiO tenkte kunnskapsberedskap. En slik beredskap har gang på gang vist seg å være av stor betydning når vi som samfunn skal utvikle oss videre.

Fremover må vi fortsette å utvikle sterk disiplinkunnskap innen humaniora og samtidig orientere oss sterkere mot tverrfaglighet. Det er ikke et fagområde alene som kan bidra til å oppfylle bærekraftsmålene med sine wicked problems. Fagfeltene må overskride skillene mellom det som før ble kalt «de to kulturer», naturvitenskap og teknologi på den ene siden og humaniora på den andre. De må ikke bare utvikles parallelt, men også i noen grad smelte sammen til nye fagområder – såkalt konvergens. Humanoriastrategien er derfor en strategi for hele UiO. Vi har tidligere utviklet fag som medisinsk historie, forskningsetikk, samfunnsmedisin, livsvitenskap og energi- og miljøforskning, og vi jobber kontinuerlig videre.

Eksempler på nye integrasjoner er digital humaniora, miljøhumaniora og medisinsk humaniora. I Honours-programmet føres perspektiver fra humaniora og naturvitenskap sammen. I det nyopprettede studiet «Filosofi, politikk og økonomi» krysses grensene mellom humaniora og samfunnsvitenskap. Og som kjent har ex.phil. som fellesemne for alle studenter ved UiO, sitt tyngdepunkt i humaniora.

Humanioras disipliner og tverrfaglige orientering og utvikling er avgjørende for å bidra til økt forståelse og løsninger på framtidens samfunnsutfordringer både innen forskning og utdanning. Historie, kulturkompetanse, språk, kulturarv er områder som påvirker oss like mye som teknologi og digitalisering. Og aktualisert i det siste; vi trenger å forstå demokrati og samfunnsutvikling på nye måter.

Mer fra Kronikk