Bruk av bibliometriske indikatorer i akademia er stadig gjenstand for debatt i Norge og i resten av verden. Særlig har bruken av slike tellekanter i ansettelsesprosesser av forskere skapt reaksjoner. Mange er redd et slikt ensidig fokus kan gjøre forskere mer opptatt av å publisere i de mest anerkjente tidsskriftene, enn å løse de store forskningsspørsmålene. Det finnes imidlertid veldig lite forskning som sier oss noe om i hvor stor grad eller hvordan bibliometriske indikatorer brukes i ansettelser av forskere.
---
Bibliometriske indikatorer
Bibliometriske indikatorer er kvantiatitive mål på forskningsresultater som for eksempel antall publiseringer, siteringer, kvantitative kvalitetsmål av tidsskrift og andre publiseringskanaler, Journal Impact Factor og H-index. Den norske publiserinsindikatoren med differensiering av publikasjoner på nivå 1 og nivå 2 regnes også en bibliometrisk indikator, og omtales ofte som «tellekantsystemet». I artikkelen omtales bibliometriske indikatorer som tellekanter.
---
I en fersk studie av ansettelsesdokumenter i fire fag ved Universitet i Oslo over en tyveårsperiode, finner jeg at bibliometriske indikatorer hovedsakelig ble brukt som utsilingsmekanisme tidlig i ansettelsesprosessen, men langt mindre i de faglige vurderingene av kandidatene.
Selv om bruken av indikatorene er moderat, kan bruken likevel forme forskernes valg og interesse, hvordan de tenker om og bedømmer forskningskvalitet, og slik marginalisere enkelte fagretninger. Hva som vektlegges i vitenskapelige ansettelsesprosesser, angår ikke bare de som drømmer om en akademisk karriere. Det berører oss alle, siden hva som vektlegges i disse prosessene, påvirker hvilke typer forskere, forskning og kunnskap vi får i årene fremover.
Med tilgang på ansettelsesdokumenter fra 57 ansettelser og vurdering av 1172 forskere i sosiologi, fysikk, informatikk og samfunnsøkonomi gjennom 17 år ved Universitetet i Oslo har jeg studert bruken av bibliometriske indikatorer i vurdering av kandidater som har søkt på stilling som professor eller førsteamanuensis. I analysen ser jeg på bruk av bibliometriske indikatorer opp mot andre kvalifikasjoner som blant annet undervisningserfaring, deltagelse i den offentlige debatten, næringslivskontakter, administrativ erfaring, sosiale egenskaper, forskningsprofil og nærlesing av forskernes arbeider.
Konklusjonen er at forskningserfaring er det aller viktigste når kandidatene vurderes. Bibliometriske indikatorer som et mål på forskningsresultater er ikke det viktigste kriteriet, bruken varierer mellom fag, og har bare økt moderat over tid. I sosiologi er den faglige gjennomlesningen av kandidatenes arbeider viktigere enn antall publikasjoner. I fysikk og informatikk er det ofte viktigere at kandidatene har den rette forskningskompetansen og fagprofilen for stillingen.
Å telle antall publikasjoner og se på hvor de var publisert er heller ikke noe nytt, men var også viktig i ansettelser på begynnelsen av 2000-tallet lenge før «publikasjonspoeng» ble et begrep i norsk forskningspolitikk og del av finansieringssystemet. Bibliometriske indikatorer brukes først og fremst som silingsverktøy for å redusere antall kandidater til en håndterbar mengde. Når du sitter med mellom 40 og 100 kandidater, kan du rett og slett ikke vurdere alle like nøye, og det er behov for å finne en måte å plukke ut relevante kandidater på.
Bibliometriske indikatorer bygger også opp under gamle statushierarkier innen de ulike fagene. Det er altså ikke bare bibliometriske indikatorer som påvirker fagene, fagene gir også bibliometriske indikatorer ulikt uttrykk. Det er også store fagforskjeller. I samfunnsøkonomi ble vurderingen av kandidatene i stor grad basert på hvorvidt de hadde publisert i de riktige anerkjente tidsskriftene. Vurderingene av kandidatene var merkbart kortere og omtalen av undervisningserfaring og annen erfaring var langt mindre omfattende enn i de andre fagene. Fokuset på en liten gruppe anerkjente tidsskifter i økonomi er ikke særnorsk, men også dokumentert i andre land hvor flere forskere har vist hvordan dette har ført til en større ensretting av faget. Noe av det faglige fokuset skyldes nettopp indikatorer som premierer de som skriver innen mainstream-økonomisk teori, og straffer dem som søker andre perspektiver.
Selv om bibliometriske indikatorer ikke er det viktigste når kandidater evalueres, er det likevel et økt fokus som kan ha større konsekvenser enn vi liker å tro. Bare for å komme forbi første runde av en ansettelsesprosess, må du ha publisert nok i de riktige tidsskriftene. Da holder det ikke å ha skrevet for et norsk publikum eller ha brukt tiden på å formidle til et bredere nasjonalt publikum utenfor akademia. Deltagelse på Dagsnytt18 har strengt tatt ingenting å si. Dette gir signaler til unge forskere om at deltagelse i offentlige debatter, formidling til et bredere norsk publikum, eller å bruke tid på undervisning ikke gir uttelling dersom målet er en karriere i akademia.
Hva som vektlegges i ansettelser i akademia, er åpenbart spennende for oss forskere, men hvorfor skal andre bry seg? Folk flest ønsker seg ikke en forskerkarriere, og det har lite relevans for folks hverdag. Det som derimot gjør disse ansettelsene viktige, er at hva som vektlegges i ansettelser, påvirker hvilke type forskere, forskning og kunnskap vi får i årene fremover. Økt fokus på publikasjoner i de mest tellende tidsskriftene gjør at det ikke lønner seg å bruke tid på å formidle til et bredere norsk publikum og gjøre forskningen mindre tilgjengelig for folk flest. Lav verdsetting av undervisningserfaring gir også forskerne insentiver til å bruke begrenset tid på å følge opp studenter.
Sagt på en annen måte, vi kan risikere at vi får færre forskere som er store samfunnsformidlere, og flere av dem som sitter i elfenbenstårnene sine og er opptatt av å skrive ut flest mulig artikler, siden det er det siste og ikke det første som premieres i en ansettelsesprosess. Samtidig ønsker både fagmiljøene og universitetene at særlig undervisningserfaring bør vektlegges mer i ansettelsesprosesser uten de helt har funnet ut hvordan dette skal gjøres. Heldigvis er det også slik at de aller fleste forskere bruker mye tid på undervisning, og de aller fleste bidrar til å spre kunnskapen sin til et større publikum, men det gjenstår å se om dette også vil være tilfelle i fremtiden om ikke disse kvalitetene vektlegges mer i ansettelser.
Ingvild Reymert