00:00 - 11. september 2020

Fortørnet, jeg?

Diskusjonen mellom Toril Moi, Per Buvik og meg er ikke blitt noen samtale, men kan kanskje bli det. 

Abortkamp: Torborg Nedreaas hadde en sterk posisjon i det norske litterære feltet, og med den feministiske litteraturforskningen på 1970- og 80-tallet ble også Av måneskinn gror det ingenting kanonisert. Fokus var lenge mest på den sosiale anklagen og realismen i romanen, og på avtabuiseringen av abort og kvinnens seksualitet, skriver Irene Iversen. Her demonstreres det for fri abort i Oslo 1. mai 1968 i Oslo. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Jeg holder fast på kritikken av måten Toril Moi leser Torborg Nedreaas’ Av måneskinn gror det ingenting på. At den er forenklende og på grensen til det moraliserende, og at det henger sammen med at hun ikke tar kvinnens sterke fortellerstemmen med i betraktning, men kaller henne for stum. Meg kaller hun «fortørnet» og så veldig «glad i Nedreaas» at jeg ikke forstår henne. Nå etterlyser hun en samtale, men er samtidig ganske nedlatende mot «sine kritikere».

Kanskje er det likevel mulig å få en samtale ut fra måten Moi nå beskriver sin «kulturhistoriske undersøkelse». Den skal ikke handle om hennes personlige forhold til Nedreaas’ roman, men om hva som var «skrivbart» da Av måneskinn gror det ingenting kom ut i 1947. Det har jeg sans for, siden jeg selv alltid har vært opptatt av hvordan et verk forholder seg til den litterære normen eller «forventningshorisonten» som rår når et litterært verk kommer ut, og når det leses. 

Nedreaas-debatten

31. juli publiserte Morgenbladet essayet «Kjærlighetstortur» av Toril Moi.

Det var basert på et foredrag hun holdt på Nasjonalbiblioteket tidligere i sommer, og handler om Torborg Nedreaas’ bok Av måneskinn gror det ingenting (1947). Romanen skildrer en ung kvinne som blir gravid etter en affære med gift mann.

I ukene etter Mois essay har professor emerita Irene Iversen og professor emeritus Per Buvik, begge litteraturvitere, gått ut mot det de mener er en privat og ikke spesielt relevant lesning av Nedreaas.

Slik jeg ser det, må det mest interessante i Nedreaas’ tilfelle være å definere hvordan hun brøt med de litterære forventningene eller normene. Jeg har allerede pekt på at romanmanuset til Nedreaas møtte motstand, både i forlaget, hos konsulenten og hos hennes radikale forfatter- og kritikervenner. Og de reagerte ikke bare på abortskildringene, men også på fortellergrepet. At Nedreaas lot en kvinne fortelle i jegform, med en nesten taus mannlig lytter, og at historien hennes var rå.

Toril Moi har nevnt at romanen var preget av NKPs abortsyn. Det mente også NKP-eren Eva Rønnow i et innlegg i Friheten i januar 1948, «For dette vil vi kjempe». Rønnow leste romanen nesten som et manifest for partiets abortsyn, som krevde fjernet §245, med streng straff for abort, men ikke støttet kravet om «fri abort». Kampen skulle handle om å gi arbeiderkvinner tilgang til prevensjon og bedre materielle og sosiale kår, og særlig få slutt på stigmatiseringen av ugifte mødre. For Rønnow var det en banebrytende roman: «Ingen har tidligere talt det ufødte barns sak i en hel roman», og har som Nedreaas dømt «til døden det samfunn som ikke kan glede seg over nye liv».

Ingen av litteraturanmelderne i de tre kommunistavisene, Friheten i Oslo, Arbeidet i Bergen og Sunnhordland Arbeiderblad på Stord, tolket likevel romanen slik. De fremhevet den sosiale anklagen i kvinnens fortelling, at den var et «skriftemål som det ryker av», som Inger Hagerup skrev i Friheten. At den «ikke bare [var] historien om en vanskapt lidenskap», men et «skrik om like rett og verdighet for kvinnen [og] en sterk sosial anklage», som Johanna Bugge Olsen skrev i Arbeidet, der hun tilføyde at den også handlet om arbeidermødrenes blodslit. 

Forfatteren Øivind Bolstad, som var Nedreaas nære venn, kritiserte derimot fortellergrepet i Sunnhordland Arbeiderblad på Stord (som Nedreaas hadde vært med på å starte). Han anbefalte leserne å hoppe over alle avsnittene fra rammefortellingen, men utropte Nedreaas til en arvtager etter Amalie Skram og Camilla Collett.

Særlig Trylleglasset (1950) og Musikk fra en blå brønn (1960) ga Nedreaas en sterk posisjon i det norske litterære feltet, men med den feministiske litteraturforskningen på 1970- og 80-tallet ble også Av måneskinn gror det ingenting kanonisert. Fokus var lenge mest på den sosiale anklagen og realismen i romanen, og på avtabuiseringen av abort og kvinnens seksualitet, men det (selv) destruktive kvinnebildet har også hele tiden vært tema.

Siden 2000 har det likevel vært mer fokus på det mangetydige og åpne i Nedreaas’ tekst. Det insisterer for eksempel Åsfrid Svensen, professor em. i nordisk litteratur i Oslo på i De ti sannheter (2007), der hun leser hele Nedreaas’ forfatterskap. Hun slutter seg til min påstand fra 2003 om at kvinnens fortelling ikke er en «enetale», men er «dialogisk», ved at kvinnen hele tiden henvender seg til mannen som lytter, og krever at han skal lytte og forstå hva hun forteller. Svensen hevder også at selv om Nedreaas har gjort kommunisten Morch i romanen til en «normbærer», en som sier sannheten, så gir han ikke kvinnen en sikker tro på revolusjon eller på en samfunnsforandring, som kan gjøre abort unødvendig.

Den siste tolkningen jeg har lest av Nedreaas’ roman motsier det Åsfrid Svensen skriver. Den er av Christine Hamm, professor i nordisk litteratur i Bergen, som står nært Moi litteraturvitenskapelig og språkfilosofisk, og har utgangspunkt i at Nedreaas bryter med det som har vært sjangermønsteret i romaner om arbeiderkvinner, der det handler om deres moralske fall. Hos Nedreaas faller ikke arbeiderkvinnen moralsk, og hun er heller stum, hevder Hamm. «Drivkraften» i fortellingen hennes er et ønske om «få slutt på tausheten», og hun forteller om sitt liv «på en åpen og bekjennende måte». 

Vi er nesten tilbake i Eva Rønnows tolkning fra 1948, når Hamm sier at Nedreaas’ roman handler om en kvinne, som selv om hun foretar flere aborter, hevder «sin moralske rett til å bli mor» selv om hun er ugift. Alt dette for bare å nevne hvor stort spenn det har vært og er i fortolknings- eller virkningshistorien til Av måneskinn gror det ingenting. Det åpner for ulike lesninger, men ikke for å«kutte alle hjørnene»i romanen, som Grethe Syéd skrev i Morgenbladet forrige uke.

Irene Iversen

Professor emerita, litteraturvitenskap, UiO

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse