Kronikk

Det positivistiske vitenskapssynet er mangelfullt

Og derfor trengs også perspektivene fra kritisk teori, postmodernisme, postkolonial teori og kritisk raseteori.

I 2013, mens han holdt på med sin doktoravhandling i statsvitenskap, skrev Tore Wig en sveipende kritikk av Holbergprisen i Nytt norsk tidsskrift (03/2013): «Både prisvinnerne og formidlingen av vinnerne gir inntrykk av at den positivistiske tilnærmingen til samfunnsvitenskap ikke finnes» (side 257). I sine ferske, og minst like sveipende, kritikker av postmodernisme, kritisk teori, postkolonialisme og kritisk raseteori gir Wig inntrykk av at det ikke finnes noen annen tilnærming til vitenskap enn den positivistiske tilnærmingen (Morgenbladet 28. august og 11. september). Hos Wig har denne radikaliseringen i vitenskapssyn pågått parallelt med en karrieremessig oppstigning fra stipendiat til professor. Vi må anta at det har vært gode tider for positivismen.

Derfor kan man undre seg over at Wig, som i sin kritikk av Holbergprisen i 2013 erklærte at vitenskapskrigene var over, og «at det er få som er tjent med episodiske repriser i norske aviser» (side 256), igjen stiger til hest som positivismens ridder for å bekjempe «det hyperkritiske vitenskapssynet» i «visse akademiske miljøer». Men det later til å bli et kort slag, for «synet er relativt dødt i akademia» og «[p]ostkolonialisme og kritisk raseteori har foreløpig ingen sterk posisjon». Professor Anders Breidlid ved Oslomet (Morgenbladet 4. september), som ifølge Wig fortsatt snakker «som om ingenting har skjedd i samfunnsvitenskapens filosofi og praksis siden Ex.fac. på 90-tallet», har altså ikke fått med seg at vitenskapskrigene for lengst er tapt.

Det heter seg at man ikke skal sparke dem som ligger nede, men det gjelder kanskje ikke i kamp mot vindmøller? For like lite som positivisme, er postkolonialisme eller postmodernisme skjellsord. Dogmatisme er det muligens verre med, og skal vi dømme ut ifra hans enøyde vitenskapssyn og sin uvilje mot å forsøke å forstå det han kritiserer, er Wig i ferd med å synke inn i en dogmatisk slummer.

Troen på ytterligere fremskritt er det imidlertid ikke noe i veien med: «Kritisk raseteori og postkolonialisme har opphav i en tid hvor positivistisk samfunnsforskning manglet gode metodologiske og teknologiske verktøy for å studere undertrykking og rasisme. Men nå stiller det seg annerledes.» For positivister går verden stadig fremover, men samtidig ligger det i positivismen en grunnleggende ahistorisk holdning. Hvorfor skal man bry seg om hva folk tenkte før, siden vi nå vet at de uansett tok feil?

I Wig sitt forsvar for Videnskaben kommer denne ahistoriske holdningen blant annet til uttrykk gjennom at han ignorerer eller karikerer store deler av den vitenskapsfilosofiske diskusjonen om nettopp positivismen (hvor blant annet dens ahistoriske karakter har vært påpekt en rekke ganger). Holbergprisvinner Fredric Jameson er for Wig kjent for «uklar og sjargongtung prosa», men han er også kjent for et tydelig og enkelt prinsipp om å alltid historisere. Først og fremst gjelder dette fortolkende virksomhet, og ikke vitenskap i Wigs forstand, men la oss likevel bedrive litt fortolkende virksomhet i møte med denne positivismen. Kanskje vi da faktisk kan forstå noe av problemet med dens ahistoriske holdning, og dens frykt for alle former for relativisering, i motsetning til hvis vi kun møter den «med hoderisting».

Tesen om vitenskapenes enhet, at ethvert fenomen kan studeres og forklares ved hjelp av de samme fremgangsmåtene (de naturvitenskapelige), er et av positivismens grunntrekk. Det er metodene som bestemmer om noe er vitenskap eller ikke, og gjennom å redusere fenomener til noe som kan innpasses i en matematisk metode, en modell eller et regnestykke (tall er gjerne mer sanne enn ord), kan alle fenomener gjøres til objekter for vitenskapen.

Det som skal studeres, er det positive, det gitte, i betydningen det vi kan erfare, observere, måle og telle. Positivismen er slik en variant av empirisme, noe vi gjenfinner i betegnelsen «logisk empirisme», brukt om tenkningen til de opprinnelige positivistene i Wien på 1920- og 30-tallet. Forstavelsen «logisk» innebærer her logisk språkanalyse av observasjonsutsagn for å sikre klarhet, stringens og meningsfullhet. Et ekko av dette finnes hos Wig, som hevder at «samfunnsforskning [bør] etterstrebe vitenskapelighet og stringens, med sterkt fokus på presisjon, forskningsdesign, systematikk, transparent metodebruk, empiri, og etterprøvbarhet».

Mange av dem som tilhørte den såkalte «Wienerkretsen», var både sosialister og jøder, og deres vitenskapsfilosofiske arbeider var til dels sterkt motivert av et ønske om å forsvare rasjonalitet og vitenskap i møte med fascistiske strømninger og irrasjonalitet.

I løpet av 30-tallet tvang nazistenes maktovertagelse de «logiske positivistene» bort fra Wien, og mange av de mest prominente representantene endte opp i USA og Storbritannia. Der møter de interesse for sine ideer og får et større publikum, noe som bidrar til utviklingen av det som gjerne kalles analytisk filosofi. Den analytiske filosofien er etter hvert blitt så dominerende innen fagfilosofien at den mange steder nå er ensbetydende med filosofi overhodet. Dermed kan Wig elegant late som om det ikke finnes noe annet: «I analytisk vitenskapsfilosofi er relativismen Breidlid forfekter nå marginal.» Og som Wig antyder, spiller det positivistiske vitenskapssynet en viktig og ledende rolle i de fleste samfunnsvitenskapene: «I dagens samfunnsforskning er det ‘positivistisk’ samfunnsforskning som leder vei for å gjøre forskningen mindre subjektiv […]».

Rent subjektivt kan man fristes til å se Wigs akademiske utvikling som en «episodisk reprise» av positivismens suksess. Begge starter som antiautoritære underdogs – med rasjonaliteten mot makta (Holbergprisen for Wig, fascismen for de logiske positivistene), men ender etter hvert opp med selv å overta hegemoniet (Wig er blitt professor, og positivisme er blitt dogmatikk). To av de mest sentrale representantene for Frankfurterskolen og «kritisk teori», Max Horkheimer og Theodor W. Adorno, beskrev «en gang for over 60 år siden» en lignende dynamikk (i Opplysningens dialektikk fra 1947). Deres tese er at fornuftens frigjørende kraft utvikler seg til undertrykkelse og totalitarisme når den blir for dominerende.

Wig er opptatt av forskningslitteraturen om frigjøringsbevegelser, «[f]or frigjøring bygges på vitenskapelig kunnskap, ikke obskurantisme». Men til tross for at innsikten stammer fra obskurantistisk kritisk teori, burde slike omslag hvor frigjøring ender i undertrykkelse, interessere Wig. En vedvarende tendens ved frigjøringsbevegelser er nemlig at de møter minst like store utfordringer når de lykkes som under selve frigjøringskampen. Den franske revolusjonen ender i terror, Robert Mugabe blir diktator og styrer Zimbabwe mot stupet, og den progressive positivismen blir selv autoritær.

En handling (eller et utsagn) kan i en situasjon være rasjonell, kritisk og frigjørende, mens den samme handlingen (eller utsagnet) i en annen situasjon kan være irrasjonell, dogmatisk eller undertrykkende. Vi har sympati med jødene som etter andre verdenskrig snakker om retten til å ha sin egen stat, men vi har ikke like mye sympati med staten Israel som forsvarer retten til å ha sin egen stat gjennom å ta avstand fra palestinernes krav om egen stat, og nekte dem statsborgerskap i Israel. Slike variasjoner «på tvers av tid, rom og kontekst» strever positivismen med å forstå, for den evner ikke å tenke det spesifikke som noe annet enn et tilfelle av det generelle.

Uten verktøy til å tenke historisk og relativt, uten blikk for det situasjonelle og partikulære, og uten begreper om makt og strukturelle posisjoner, er det positivistiske vitenskapssynet mangelfullt i møte med rasisme og annen undertrykkelse. Det er derfor «antirasisme fordrer grunnleggende endringer i måtene vi studerer verden på», som Wig formulerer det. Og derfor trengs også perspektivene fra kritisk teori, postmodernisme, postkolonial teori og kritisk raseteori. Ikke som en erstatning for positivistisk samfunnsforskning, men som et supplement. Wig håper derimot at «den nye antirasismen og dens forkjempere i akademia forkaster postmoderne kritiske teorier som rammeverk og omfavner positivistisk samfunnsforskning». Jeg trodde det bare var innenfor teologien man kunne være professor i dogmatikk, men har man først opphøyet en tro til den eneste rette, er det første budet gitt – du skal ikke ha andre guder enn …

Clemet Askheim

Mer fra Kronikk