Debatt

Der alle får som fortjent

Mestringstrenden kan betraktes som et eksempel på det som kalles «politikkens abdisering», skriver Ole Jacob Madsen.

I forrige Morgenbladet kommenterte både Håkon Kongsrud Skard, nyslått president i Norsk psykologforening, og arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen min bekymring for at livsmestring nå skal inn i skolen.

Skard vedgår at utfallet av livsmestring i klasserommet langt fra er gitt, men avhenger av skolenes forvaltning av det. Det spagettiwesterninspirerte innlegget «Livsmestring til det gode, onde eller innholdsløse» er således oppløftende, ettersom det automatiske svaret fra psykologforeningen har pleid å være at psykologiske løsninger «er av det gode».

Isaksen kommer biografene i forkjøpet og avslører at han som kunnskapsminister, ikke var udelt positiv til Ludvigsen-utvalgets forslag om livsmestring på timeplanen fordi han mente de gikk «altfor langt i å bryte med den etablerte fagtradisjonen i norsk skole». Med statsrådens skepsis og den samtidige begeistringen fra Stortinget, ble den omforente løsningen ikke folkehelse og livsmestring som et eget emne, slik Norsk psykologforening også ønsket. I stedet fikk man et tverrgående tema som bygget på fagenes egne premisser. Slik sett fortjener kanskje Isaksen et takk, selv om jeg i boken ikke legger skylden på den blågrønne regjeringen alene. Jeg understreker at NOU-en om fremtidens skole ble bestilt av den siste rødgrønne regjeringen, og viser at det var KrF som først etterlyste livsmestring. KrFs etterlysning sprang ut av en uro for retningsløse unge i en stadig mer sekularisert verden, der menneskeverd ikke lenger betinges av Gud.

Men hva med blåtonene i livsmestring, som Isaksen karikert henviser til som skolens svar på soma – bedøvelsesmiddelet i Brave New World? I boken viser jeg til et ideologisk omslag fra folkehelsemeldingen God helse – felles ansvar fra 2013 og oppfølgeren Mestring og muligheter fra 2015. Mestring introduseres i folkehelsearbeidet i Norge med anordningen om at «voksne må ta ansvar for eget liv og helse», men blir retorisk pakket inn som en løfterik invitasjon til å ta i bruk «muligheter som livet byr på». De siste årene har dermed en forståelse av psykiske plager som følge av utilstrekkelig mestring, festet seg. «En manglende evne til å mestre livets utfordringer kan ses som en hovedårsak til psykiske helseplager, noe som i dag er et voksende problem for barn og unge», heter det i rapporten Livsmestring i skolen fra 2017, bestilt av Isaksens regjering. Og herfra følger det utbredte kravet: «Ungdom trenger å lære verktøy for å håndtere hverdagen bedre.»

Trenden kan dessuten betraktes som et eksempel på det som kalles «politikkens abdisering». Mestringsperspektivet som nå brer om seg, avpolitiserer psykisk uhelse som noe vilkårlig som kan oppstå i noen barns hoder, og som kan avlæres med de rette kognitive teknikkene. Forebygging innskrenkes dermed rundt om i kommunene til å gi barn og unge verktøyene til å bygge sitt psykologiske immunforsvar. Tiltak som passer godt med en ansvarsfraskrivende hang til å fikse tankene fremfor å endre noe ved omgivelsene.

Men psykiske helseplager er ofte naturlige reaksjoner på belastende livsbetingelser. Derfor tror jeg at livsmestring på timeplanen vil gjøre en like liten eller stor forskjell som kost og helse eller kroppsøving er utslagsgivende for hvem som senere i livet spiser fem om dagen, mosjonerer regelmessig eller lever ti år lenger. Derimot er jeg redd for at med mestringens gjennomslag, har man for alvor begynt å tro på at alle får som fortjent her i livet.

Ole Jacob Madsen

Aktuell med boken Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene?

Mer fra Debatt