00:05 - 31. juli 2020

Stalsbergs metode

Man skulle trodd at en som er opptatt av sosiologisk fantasi, også burde være tilsvarende opptatt av sosiologisk empiri.

Raskere, høyere, sterkere: Er vi alle nyliberale? Datagrunnlaget tilsier at vi ikke er det. Linn Stalsbergs metode er høyst spekulativ og ideologidrevet, skriver Lars Peder Nordbakken i Civita. Foto: John Taggart / The New York Times / NTB Scanpix

Et gjennomgående trekk ved Linn Stalsbergs samfunnskritikk, som også er fremtredende i boken Det er nok nå (2019), er at hun legger stor vekt på det hun selv kaller sosiologisk fantasi, som en hjelp til å se sammenhenger mellom enkeltmenneskers livssituasjon og utfordringer, og samfunnet rundt. Ifølge Stalsberg kan de fleste problemer i møtet mellom enkeltpersoner og samfunnet tilskrives en dominerende ideologi som underkuer oss alle gjennom en inntrengende «markedslogikk», som hevdes å gjøre seg gjeldende på nesten alle livets områder.

Denne ideologien, som Stalsberg og hennes meningsfeller har bestemt seg for å kalle «nyliberalisme», har imidlertid lite til felles med innholdet i den historiske nyliberalismen. Da en liten internasjonal gruppe økonomer og samfunnstenkere for om lag 70–80 år siden, nokså nølende, tok i bruk begrepet «nyliberal», pekte de i en helt annen retning enn Stalsberg.

Stalsbergs «nyliberalisme» påstås likevel å sette premissene for alt vi gjør, tenker, ja, til og med hva vi kan tillate oss å drømme om. Markedsideologien er derfor tilnærmet totalitær og gir oss kun én rettighet: «retten til å konkurrere i samme marked». Dette konkurransebegrepet tolkes med utelukkende sosiopsykologiske briller, og ender opp som et sterkt emosjonelt ladet begrep om alles kamp mot alle. Med Stalsbergs egne ord: «I ytterste konsekvens blir andre folk primært dine konkurrenter fremfor medmennesker». Og for at ingen skal være i tvil: Alle de opprinnelige «nyliberale» ville protestert kraftig mot å bli assosiert med slike beskrivelser.

Hovedlinjen i Stalsbergs tolkning av «nyliberalismens» kulturelle hegemoni, foruten at den er inspirert av Gramsci, Foucault og Baudrillard, går gjennom forestillingen om en ekstrem form for individualisering, som næres av materialisme, status- og forbruksjag, prestasjonspress, personlig ansvarliggjøring, testing, måling, sammenligninger og så videre. Alt skal presses inn i en «nyliberal» trakt, og det som drypper ut nederst i trakten, er et temmelig sterkt brygg: «Nyliberalismen er en totalitær ideologi fordi den har som mål å dyrke frem et helt nytt menneske i sitt bilde.» Det sterkeste beviset på denne onde hensikten finner Stalsberg i et sitat av Margaret Thatcher fra 1981: «Economics are the method; the object is to change the heart and soul». 

Men både påstanden og tolkningen av «nyliberalismens» overherredømme er virkelighetsfjern på mer enn én måte. Selv før vi kommer til det empiriske, støter vi på minst ett grunnleggende problem. Hvis vi virkelig blir styrt av «nyliberalismen», slik Stalsberg hevder, blir det ikke temmelig uklart om det i hele tatt er mulig å se for seg noen form for objektiv sannhet i Stalsbergs verden? Slik objektivitet forutsetter nemlig at vi kan bedømme det fenomenet vi studerer, fra utsiden, som frittenkende mennesker. Hvis vi alle er «nyliberale» vesener, hvordan kan vi tilstrebe et begrep om sannhet om nettopp «nyliberalisme»? Vil ikke til og med språket som vi bruker om dette fenomenet, opphøre å formidle mening og reduseres til ulike grader av manipulasjon?

Hvis vi alle er «nyliberale» vesener, hvordan kan vi tilstrebe et begrep om sannhet om nettopp «nyliberalisme»?

For å bli tatt seriøst i en diskusjon med andre, må derfor Stalsberg gjøre et unntak for seg selv, og på en eller annen måte klare å befri seg fra sitt påtvungne «nyliberale» sinn. Og dersom det er mulig for Stalsberg å fri seg fra «nyliberalismens» makt over eget sinn, hvorfor skulle det ikke også være mulig for alle oss andre? Poenget kan kanskje virke trivielt, men beskriver i et nøtteskall en problematisk utgangsposisjon for en likeverdig fornufts- og evidensbasert diskusjon med andre.

Med et slikt utgangspunkt er det kanskje ikke så rart at Stalsberg nesten utelukkende velger å underbygge sine samtidstolkninger med sitater fra ideologiske meningsfeller?

I utgangspunktet skulle man tro at den som er opptatt av sosiologisk fantasi, også burde være tilsvarende opptatt av sosiologisk empiri. Siden Stalsberg ikke gjør noe forsøk på å balansere sin sosiologiske fantasi med sosiologisk empiri, er det naturlig å stille et kontrollspørsmål: Finnes det objektive fakta som kan understøtte påstanden om et slags «nyliberalt» kulturelt hegemoni, eller for at dette hegemoniet har tiltatt i styrke over tid?

For å muliggjøre noe i nærheten av en empirisk testing av påstanden, må den konkretiseres ved hjelp av noen typiske eksempler som kan operasjonaliseres i empirisk forstand. Stalsberg vet sikkert like godt som meg at det i Norge finnes en velkjent representativ holdningsundersøkelse som heter Norsk Monitor (Ipsos), som er blitt gjennomført annethvert år siden 1985, overfor et stort, representativt utvalg av den norske befolkningen over 17 år.

Siden jeg kjenner denne undersøkelsen ganske godt, har jeg søkt meg frem til de konkrete holdningsspørsmålene som, til en viss grad, kan sies å være relevante for de mer konkrete samfunnstemaene som Stalsberg synes å være opptatt av. Jeg finner følgende spørsmål/påstander med tilgjengelige og sammenlignende resultater tilbake til 1985:

  • Positiv holdning til likestilling og rollefordeling mellom kjønnene i arbeid og familie. 
  • Det er riktig at det innføres skatter og avgifter som gjør miljøforurensende varer dyrere. 
  • Høyt skattetrykk er nødvendig for å sikre offentlige goder. 
  • Positiv holdning til private sykehus og skoler. 
  • Enig i at det blir bedre og billigere dersom oppgaver blir overført fra det offentlige til private selskaper. 
  • Det er for mye statlig innblanding og regulering i dagens samfunn.

Jeg legger til grunn følgende tilnærming: En positiv utvikling over tid på de tre øverste punktene, samt negativ utvikling over tid på de tre siste, kan med rimelighet tolkes som et tegn på at Stalsbergs påstand er motbevist. Norsk Monitor fra 1985 til 2017 forteller oss følgende om den konstaterte utviklingen: Etter tilnærmet stabil utvikling fra 1985 til 2001, har både oppslutningen om «høyt skattetrykk» (tredje punktet) og graden av uenighet om påstanden om «for mye statlig innblanding» (sjette punktet) styrket seg markant siden 2003. Et tilsvarende skift, som på tilsvarende vis går mot Stalsbergs påstand, finner vi også på alle de øvrige spørsmålene og påstandene frem til 2017. Basert på Norsk Monitor 1985–2017 er det derfor ingen tegn som tyder på at Stalsbergs påstander stemmer med virkeligheten, snarere tvert imot.

Dette forteller meg at Stalsbergs metode er høyst spekulativ og ideologidrevet, og har pent lite med seriøs samfunnsanalyse å gjøre.

Lars Peder Nordbakken

Økonom i Civita

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»