00:05 - 31. juli 2020

Hva saken gjelder

Fløgstad & Cos avrunding foranlediger en avsluttende påpekning fra min side. 

Angripes: Tore Rem, Espen Søbye og Kjartan Fløgstad trekker frem irrelevante forhold og erstatter analyse med synsing, skriver Cato Schiøtz. .

I Morgenbladet 3. juli avrunder Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye debatten om Æresretten med nok en gang å unnlate å behandle sakens hovedspørsmål og ta inn over seg kritikken av deres bok På æren løs. Innlegget foranlediger en avsluttende påpekning fra min side:

Det saken dreier seg om, er vurderingen av Forfatterforeningens generelle beklagelse og unnskyldning overfor 17 æresdømte forfattere. Fløgstad & Co irriterer seg sterkt over behandlingen og konklusjonen til Forfatterforeningens eget æresrettsutvalg – som for øvrig representerer noe av landets høyeste ekspertise innenfor foreningsrett og historie – og som ikke bare støtter foreningens vedtak, men utvider og forsterker kritikken. Det er forståelig at dette har falt dem tungt for bryst på bakgrunn av at den kritikken som de målbar i månedene etter Forfatterforeningens vedtak, og som ikke fikk noen tilslutning av utvalget.

Sammenholder vi deres bok med utvalgets innstilling, kommer svakhetene i På æren løs klart frem: Det sentrale spørsmålet er hvilke krav som norsk foreningsrett i 1945 stilte til foreningers selvdømme med hensyn til rettslig grunnlag, fortolkning, rettsanvendelse, saksbehandling m.m. Æresrettsutvalget går grundig og detaljert gjennom dette, og utvalgets fremstilling er – til tross for at det motsatte påstås av de tre forfatterne – i liten grad behandlet i På æren løs.

I stedet for å drøfte rettssikkerhetsbegrepets innhold i foreningsretten får vi en lengre redegjørelse for to enkeltsaker (André Bjerke og Alf Larsen), som fyller store deler av boken. Gjennomgangen av disse sakene skal tydeligvis belegge påstanden om at Forfatterforeningens generelle kritikk og unnskyldning er uriktig.

Men argumentasjonen svikter totalt. Går man inn i Æresrettens/Norges Kunstnerråds to avgjørelser og vurderer hvordan rettssikkerheten til de to aktuelle forfatterne ble ivaretatt, ser vi at det svikter på en rekke punkter. Dette har jeg påvist i flere tidligere innlegg, sist i Libra nr. 2/2020, som i – lett utvidet form – ligger på alflarsen.org.

Det er denne detaljerte analysen Fløgstad & Co ikke foretar. I stedet trekker de frem irrelevante forhold og erstatter analyse med synsing.

Deres gjennomgang bekrefter derfor indirekte det motsatte av det de prøver å godtgjøre. Forfatterforeningens beklagelse og unnskyldning var betimelig.

Cato Schiøtz

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Også Oslo-dialektane er vanskelege for dei som bur andre plassar i landet.»
«Når synlighet og aktivitet hovedsakelig kun er mulig i digitale kanaler, er det ofte kun de kjente og etablerte som klarer seg.»
«Vi er flere som har opplevd at Doga har beveget seg bort fra det tette båndet til norsk industri og næringsliv.»
«Kappløpet mot kunstig intelligens pågår for fullt, uten at vi har en klar formening om hva vi faktisk er på vei mot.»
«Det er ingen menneskerett, eller trusrett, å drive lærarutdanning.»