00:00 - 03. juli 2020

Tilbake til start om æresretten

Etter halvannet år og mange titalls innlegg, lar Cato Schiøtz fremdeles være å forholde seg til kritikken.

Da Forfatterforeningens styre i november 2018 fremførte sin beklagelse overfor forfatterne som etter krigen var blitt sanksjonert av foreningens æresrett, slo Cato Schiøtz straks fast at «Alf Larsen er rehabilitert». Han hadde selv vært med på å fremføre begrunnelsen for beklagelsen, og fremsto som styrets juridiske premissleverandør og trofaste forsvarer.

Det er grunn til å lytte når forsvarsadvokaten slenger om seg med karakteristikker som «monoman», «apologet» og «ukritisk», og det er fremdeles like vanskelig å forholde seg til Schiøtz’ metode. I advokatens Morgenblad-innlegg av 15. mai fikk man inntrykk av at han hadde revidert sin posisjon. Nå burde Alf Larsen behandles som de tidlige Hamsun-apologetene valgte å behandle Hamsun, het det da, hans verk måtte skilles helt og holdent fra hans person. Hva gjaldt Larsens person, var det nemlig «grunnlag for til dels sterk kritikk».

To uker senere avsluttet Schiøtz sitt innlegg med å konstatere at i «Forfatterforeningens generelle kritikk og unnskyldning ligger også en oppreisning i forhold til æresrettens dom av alle 17 dømte forfattere». Substansen i Larsens sak måtte altså anses som visket ut. At æresretten i sin tid fordømte en type ytringer som ønsket nazismen velkommen, eller som fordømte pressefriheten eller påsto at fangene på Grini fikk som fortjent når deres hoder «falt for den nye guillotine», spiller ingen rolle. Alt dette, hevder Schiøtz, var nemlig beskyttet av grunnlovens § 100. Ytringer fremsatt i et diktatur til støtte for diktaturet, var beskyttet av ytringsfriheten, i den grad at en fri forening etter diktaturets opphør ikke hadde rett til å gi forfatteren en reprimande. Det er en ytterliggående posisjon, en posisjon Schiøtz synes å dele med Woxholt-utvalget.

Forstår vi Schiøtz rett, har samme utvalg levert fasiten i debatten om æresretten. Det er påfallende at advokaten ikke engang forsøker å imøtegå den omfattende kritikken som er fremsatt mot utvalgets rapport. Vi har dokumentert det svake kildearbeidet, samt pekt på konsekvensene av det revisjonistiske historiesynet og den ensidige formaljussen (17. april). Hvordan kan Schiøtz ganske enkelt ignorere Hans Petter Gravers konklusjon om at æresretten holdt seg innenfor sivilisatoriske minstekrav, eller Trond Solvangs argumenter omkring foreningsrett, senest fremsatt i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (2/2020)? Det holder ikke lenger å gjenta at æresretten brøt med sentrale rettssikkerhetsprinsipper. Advokaten utviser blind tillit til et utvalg som med viten og vilje ikke har gått inn i enkeltsakene for å undersøke hvordan oppgjøret faktisk foregikk, men likevel trekker generelle konklusjoner.

Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet. Halvannet år etter at beklagelsen ble fremsatt, og mange titalls innlegg senere, lar Schiøtz fremdeles være å forholde seg til kritikken. Alf Larsen er simpelthen rehabilitert. Når Den norske Forfatterforening skal behandle saken om æresretten på sitt medlemsmøte til høsten, bør dette i det minste mane til ettertanke.

Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse