I Tore Linné Eriksens bok Afrika. Fra de første mennesker til i dag møter leseren et kontinent i konstant endring. Boken beskriver en svimlende variasjon i samfunnsformer, sosial organisasjon, kulturelle uttrykk, kunst og filosofi. Verket underordner ikke Afrika i primitive forestillinger. Hverken enkeltland eller kontinentet settes utenfor tid, rom og universell menneskelighet.
Boken er heldigvis ikke alene i norsk sakprosa om å fremstille Afrika slik. Men dessverre lar en del norske penner edruelighet fullstendig fare når det gjelder Afrika generelt og den Demokratiske republikken Kongo spesielt. Denne iveren etter å mane frem en annerledeshet så dyp, så primitiv og så farlig, trekker på koloniale og til dels rasistiske forestillinger. Den er likevel interessant fordi den viser hvor virksomme slike bilder av «de andre» ennå er i norsk prosa og politikk. Også under dekningen av den såkalte Moland og French-saken.
De mange tusen oppslagene i norske aviser i årene etter at Joshua French og Tjostolv Moland ble siktet for drapet på sjåføren Abedi Kasongo i 2009, gir rik anledning til å utforske bilder av Kongo i norsk prosa og politikk. I den norske offentligheten ble det dannet et bilde av den Demokratiske Republikken Kongo som vill, korrupt og primitiv. Moland og French ble fremstilt i spennet mellom litt uheldige gutter på tur til nærmest sakesløse ofre for den primitive verden de hadde havnet inn i. Den nye boken Maskespill. Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende, diskuterer dette.
Det er enkelt å forstå at norske journalister som hadde kontakt med Moland og French under fengselsoppholdet deres i Kongo, ble berørt av de forferdelige soningsforholdene. Den medisinske behandlingen var inadekvat, de opplevde fysiske overgrep fra medinnsatte og fengselsvoktere og en rettsprosess som ut ifra enhver rimelighet ikke tilfredsstilte alminnelige rettssikkerhetsgarantier. I så måte minner deres soningsforhold om en del andre land, ifølge vår forskning på fengsler i henholdsvis Mosambik og Sør-Afrika.
---
Dette er Kongo-saken
To norske leiesoldater, Joshua French og Tjostolv Moland, ble i 2009 fengslet i Kongo for mistanke om å ha drept taxisjåføren Abedi Kasongo 5. mai samme år.
10. juni 2010 ble French og Moland dømt til døden for spionasje, ulovlig våpenbesittelse, drapsforsøk, væpnet ran og for å ha dannet et kriminelt forbund.
Bare Moland ble dømt for drapet på taxisjåføren. Han ble senere funnet død i cellen i Kongo 18. august 2013, og French ble dømt for drapet.
Den 17. mai 2017 ble French overført til Norge på humanitært grunnlag.
---
Derimot er det grunn til å stille spørsmål ved den journalistiske rolleforståelsen når en erfaren journalist som Fredrik Græsvik i sin bestselgende beretning Dømt til døden i Kongo: Historien om Tjostolv Moland og Joshua French (2018) beskriver mennene som «to fine fyrer som mest av alt ønsket å være frie menn» og som «en slags kompiser». Dette understrekes også av at Græsvik på et tidspunkt av rettssaken drar på tur for å finne en bag som Moland kastet fra seg under flukten.
Græsviks malende beskrivelse av bomturen leder inn i en skildring av Molands mentale sammenbrudd under rettssaken, og journalisten spør: «Hvordan var det mulig å bevare forstanden her inne i den tette og nærmest ufremkommelige jungelen, helt alene? På flukt fra væpnede menn?»
Det er ingen ny fortelling vi presenteres for her, men snarere et vedvarende motiv i europeiske reisebeskrivelser. Preget av uforstand, truet afrikanerne med å oppsluke og omringe europeeren fra alle kanter. Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, utgitt i 1902, er kanskje den boken som har inspirert flest historiefortellere og kunstnere siden. Fortellingen er inspirert av forfatterens erfaring som kaptein på en elvebåt i fristaten Kongo noen år tidligere. Som den nigerianske forfatteren Chinua Achebe påpekte i artikkelen «An Image of Africa: Racism in Conrads Heart of Darkness», allerede i 1977, så fremstiller romanen, på rasistisk vis, både Afrika og afrikanerne som Europas og europeernes destruktive og primitive motstykke. Conrads Kongo er altså et sted hvor en primitiv råskap råder.
Tilsvarende bilder av det mørke og destruktive kongolesiske finner vi også i Morten Strøksnes' bok Et mord i Kongo (2010), en journalist som ellers er kjent for en suveren penn, stilsikre historier og dyptpløyende kommentarer. Men i denne boken henfaller han til fremstillinger av dypt problematisk karakter. Under ett av besøkene sine hos Moland og French beretter Strøksnes også om hvordan dette har påvirket ham selv:
«Den siste ukas hendelser hadde satt sitt stempel på meg. Selv var [French] blitt stadig tynnere og blekere. Han hadde hatt malariasymptomer i flere uker, om ikke så sterke som Tjostolv Molands. Han lå i fosterstilling på madrassen, klam og blodfattig i den lumre luften. «The Horror … the Horror…», stønnet Moland. Dagen før ga jeg ham The Heart of Darkness i avskjedspresang, slik han hadde ønsket da han hørte jeg hadde den i mitt reisebibliotek. Han hadde lest boken tidligere, men ville gjøre det en gang til.
– Den forteller noe om hva som kan skje med deg her. Om hvor psyko man kan bli i hodet av å være i Kongo, sa han.»
Med Joseph Conrads dypt kontroversielle verk som reiselitteratur er det ikke overraskende at Strøksnes’ bok er nærmest renset for alt som vil kunne reflektere statsorganisasjon, samfunnsforhold eller redelige fremstillinger av kongoleserne som kommer ut for forfatteren. I stedet blir derfor kongolesere, særlig de med makt, en refleksjon av slik råskap. Deres fremtredener er klovnaktige og opportunistiske. Som i Strøksnes’ beskrivelse av statsadvokaten i rettssaken og bistandsadvokaten til enken etter den myrdede Abedi Kasongo:
«Statsadvokat Jean Akombo Mondjo ankom [rettssalen] først, i en tettsittende gulldress, som om han skulle lede en kongolesisk utgave av «Vil du bli millionær». En mann som utvilsomt ønsket å bli det, var ofrenes bistandsadvokat François Alauwa.»
Både i rettssalen og andre steder er kongoleserne beskrevet som umodne og grådige. Sentrale rettsaktører kan umulig ha andre motiver enn å, på utspjåket vis, kare til seg penger. Denne karikerte og ofte rasistiske fremstillingen av «de andre» står i skarp kontrast til hvordan Strøksnes iscenesetter seg selv i en rekke passasjer i boken. Som observatør, dommer og hvit europeer i fare.
Fortellingen om de hvite mennene i fare i det svarteste Afrika – en forestilling som gjennomsyrer mye av prosaen om denne saken – sammenfaller også med virksomme politiske forestillinger. Det er derfor kanskje ikke overraskende at den norske statsministeren Erna Solberg velger å holde pressekonferanse på nasjonaldagen 2017 for å kunngjøre at den ene av de to tragiske figurene i denne fortellingen, Joshua French, er blitt løslatt. Nettopp det at French var i livsfare et sted så primitivt og så voldelig at normale spilleregler ikke kunne følges, er sentralt i statsminister Solbergs kommentar om hjemkomsten: «Vi hadde to nordmenn som var dømt til døden i et land som faktisk anvender dødsstraff, og som faktisk kapper hodene av folk. For et land som Norge, som er prinsipielt mot dødsstraff, så var det viktig å hjelpe det vi kunne.»
Det både Solberg og de norske mediene som dekket saken da overså, var at Utenriksdepartementet alt kort tid etter pågripelsen av Moland og French utenfor Kisangani i 2009 hadde forsikret mediene om at ingen dødsdømte på det tidspunkt var blitt henrettet i kongolesiske fengsler på åtte år. De bekreftet også at de hadde fått forsikringer fra kongolesisk UD om at de fengslede ikke ville bli henrettet selv om de skulle bli dømt til døden.
French ble altså i 2017 frigitt fra et land som ikke beordrer avkapping av hoder som dødsstraff, men som regelmessig blir utsatt for primitivisering, også av Norges statsminister. Det er selvfølgelig på ingen måte et nytt element i norsk og annen europeisk selvforståelse å oppfatte seg selv som uskyldige.
Både av French og Moland selv og i mye norsk prosa og politikk som har befattet seg med saken, kan tydeligvis ikke Kongo forstås som en stat på linje med andre. Snarere er både innbyggere og selve naturen av en slik art at det kollektive norske «vi» ikke kan forholde seg til Kongo uten å måtte henfalle til conradianske metaforer og omfattende bruk av primitive og/eller rasistiske talemåter.
Norsk leiesoldatvirksomhet og et mord er handlinger som ellers (les: i kontekster utenfor Afrika eller i alle fall Kongo) ville blitt underlagt omfattende kritisk journalistikk. Saken blir likevel her uløselig sammenbundet med ideer om Afrika og «de andre». Disse vedvarende konstruksjonene av Kongo – et sted hvor «en kapper hodene av folk», ifølge Norges statsminister, som også velger å benytte slike primitive bilder – fanger deler av den norske journalist- og kommentatorstanden på så dyptgripende måter at de ikke kan utføre sitt profesjonelle arbeid på adekvat og kritisk vis. Det gjør ikke sakens fremstilling mindre problematisk at mediedekningen har forholdt seg ukritisk til noen av de rasialiserte og koloniale forståelsene av Afrika, og at de heller enn å ettergå disse, i noen tilfeller har reprodusert dem.
Les også: Morten Strøksnes svarer på kritikken.
Bjørn Enge Bertelsen og Sindre Bangstad er blant bidragsyterne i boken Maskespillet i Kongo. Hvordan løslatelse av to leiesoldater ble et nasjonalt anliggende.