15:12 - 18. mars 2020

Avslutt spøkelsesjakten

Bertelsen og Bangstad avdekker rasisme der den ikke finnes. 

Min oppgave var å skildre virkelige hendelser, ikke å lage et glansbilde av Kongo og kongolesere, skriver Morten Strøksnes. Her: Forsvarer André Kibambe (t.h.) og Tjostolv Moland (t.v.) og Joshua French under rettssaken i Kisangani, september 2009. Foto: Vegar K. Vatn / NTB scanpix 

To norske antropologer har skrevet om mediedekningen og bøker rundt den såkalte «Kongo-saken» i en ny bok. Det var Morgenbladet som gjorde meg oppmerksom på utgivelsen, og at jeg der blir utsatt for det mange vil kalle hard kritikk. Bakgrunnen er min ti år gamle bok Et mord i Kongo.

Jeg har ennå ikke fått tak i deres bok. Men i et essay gjengitt i Morgenbladet kan jeg lese hva Bertelsen og Bangstad, heretter kalt B&B, mener. Det er at jeg henfaller til «fremstillinger av en dypt problematisk karakter». Min bok skal være «nærmest renset for alt som vil kunne reflektere statsorganisasjon, samfunnsforhold eller redelige fremstillinger av de kongolesere som kommer ut for forfatteren». Jeg fremstiller kongolesere, spesielt de med makt som «klovnaktige og opportunistiske». Og jeg iscenesetter meg selv som «observatør, dommer og hvit europeer i fare».

Dette høres slett ikke bra ut. Handlingen i et Et mord i Kongo foregår på to plan. Det ene har reportasjemodus. Jeg reiser til Kongo for å forsøke å finne ut mest mulig av hva som skjedde da sjåføren Abedi Kasongo ble drept. Leseren følger meg der og da. Situasjonen blir stadig mer klaustrofobisk og truende, for meg og min hjelper Augustin. Vi reiser inn i urskogen mot grensen til Uganda, i fotsporene til Moland og French. Situasjonen var uoversiktlig, siden opprørsgrupper/bander ennå romsterte i området. Moland og French hevdet de ble utsatt for bakhold her, og det ble vurdert som sannsynlig av folk som kjente området (at jeg viser at deres forklaring faktisk ikke henger sammen, er en annen sak).

Augustin ble til slutt fengslet i Kisangani, på grunn av arbeid han gjorde for meg. Jeg overtok da ansvaret for hele hans storfamilie. Væpnede militære marsjerte senere inn på hotellet jeg bodde, for å arrestere også meg. Jeg var nemlig mistenkt for kidnappingsforsøk og for å være spion, eller det som verre er, av kongolesiske militære (mange offiserer i hæren hadde inntil nylig vært opprørsledere). Kriminelle elementer jeg fryktet enda mer, viet meg også oppmerksomhet. Jeg har følt meg langt tryggere i regulære krigssoner, og trengte ikke å «iscenesette» noen fare.

Disse hendelsene skriver jeg om så etterrettelig jeg bare greier. Mange av dem jeg møter, kommer riktig nok dårlig ut. Grunnen er selvsagt ikke at jeg hadde et ønske om å fremstille noen negativt, slik B&B synes å tro. Min oppgave var å skildre virkelige hendelser, ikke å lage et glansbilde av Kongo og kongolesere. At enhver beskrivelse preges av observatøren, er et universelt, banalt utgangspunkt for alle slike, noe jeg (og boken) selvsagt er klar over.

Boken har også et annet nivå. Der forsøker jeg å gi hendelsene kontekst. En stor del av min motivasjon for prosjektet, var å fortelle hvorfor og hvordan et land som Kongo er blitt så ødelagt. I boken er det derfor side opp og side ned om kriger, borgerkriger, opprør og utenlandsk innblanding og plyndring, fra kolonitiden til våre dager. Hva leiesoldater i Kongo angår: Moland og French har ekstremt mange forløpere, også norske sådanne. Mange av dem tjenestegjorde i skrekk-kolonien til kong Leopold. For å vise frem denne historien gikk jeg blant annet gjennom hele Norsk kongoveteraners forenings arkiv ved Nasjonalbiblioteket, og UDs Kongo-materiale i Riksarkivet. Jeg satte meg inn i alt jeg kunne finne av litteratur – romaner, avisartikler, sakprosabøker – for å fortelle noe om denne giftige historien.

Dette er kongosaken

To norske leiesoldater, Joshua French og Tjostolv Moland, ble i 2009 fengslet i Kongo for mistanke om å ha drept taxisjåføren Abedi Kasongo 5. mai samme år.

10. juni 2010 ble French og Moland dømt til døden for spionasje, ulovlig våpenbesittelse, drapsforsøk, væpnet ran og for å ha dannet et kriminelt forbund.

Bare Moland ble dømt for drapet på taxisjåføren. Han ble senere funnet død i cellen i Kongo 18. august 2013, og French ble dømt for drapet.

Den 17. mai 2017 ble French overført til Norge på humanitært grunnlag.

Så hevder B&B at min bok er «nærmest renset» for innhold av denne typen? Selv om min bok aldri skulle bli noen statsvitenskapelig avhandling (den er snarere i sjangeren true crime), burde en kjapp kikk på bokens sluttnoter være bevis nok for at B&Bs påstand er feil.

Et mord i Kongo er en bok om oss og dem. Overskriften i Klassekampens anmeldelse av boken var: «Et mørkt, klart speil». Det gledet meg at kritikeren Tom Egil Hverven så hva jeg forsøkte å oppnå.

Noe slikt ville neppe B&B være i stand til. De tror de har funnet indikasjoner på orientalisme og kolonimentalitet, kanskje til og med rasisme. Det de har funnet, er beskrivelser av reelle og virkelige forskjeller. Nesten alle jeg møtte som hadde offentlige posisjoner, var gjennomkorrupte og opportunistiske. Annet kan man knapt forvente, i et land der de fleste slike posisjoner er til salgs og skal melkes – for livsopphold.

For B&B har virkeligheten tilsynelatende knapt noe med saken å gjøre. De ser språket som en løsrevet entitet, som ikke refererer til noe utenom seg selv. B&B tror jeg har en slags plikt til å fremstille kongolesere som verdige ofre, endimensjonale og passive mennesker man bare skal synes synd på. Om jeg møtte folk som avvek fra deres idealistiske mønster, burde jeg forskjønnet det bort, til alt var velmenende og nystrøket bistandsprosa, klar for evig parkering i B&B-reolen.

Jeg kan knapt tenke meg noe mer nedlatende og umyndiggjørende enn B&Bs holdning, fordi den fratar kongolesere aktørstatus, ansvar og individualitet. I realiteten har de selvsagt masse av begge deler.

Jeg kan knapt tenke meg noe mer nedlatende og umyndiggjørende enn B&Bs holdning, fordi den fratar kongolesere aktørstatus, ansvar og individualitet.

Det er heller ikke riktig at jeg gjør meg til «dommer», slik B&B hevder. I boken, samt i alle intervjuer og samtaler etterpå, selv med venner, har jeg kategorisk og av prinsipp nektet å uttale meg om skyldspørsmålet, nettopp for ikke å havne i den rollen. Observatør er det jeg er, og min rolle i boken mimer etterforskerens, som skal ha et åpent sinn, ikke låse seg til noen forklaring og samle inn så mye informasjon som mulig.

La meg for øvrig minne B&B – som ikke gir inntrykk å ha noen førstehåndskunnskap om Kongo overhodet – om hvem som har gitt dem ALT det negative de vet om Moland og French: Det er jeg og journalistene de angriper.

B&B mener jeg driver med «conraderier». Riktig nok har både Joseph Conrad og jeg beskrevet Kongo som helt ulikt Norge, det skal vi ha. Om en kongoleser hadde laget en reiseskildring fra Norge, ville vedkommende også fått øye på mange forskjeller. Hvem vet, kanskje han eller hun til og med ville nevnt midnattssolen, fjordene og rikdommen, selv om de da risikerte at kongolesiske kritikere angrep dem for å produsere stereotypier om Norge og nordmenn.

At korrupsjon, fattigdom, opportunisme, frykt, mistro og utrygghet er såpass fremtredende blant mange kongolesere i de verst rammede delene av det enorme landet (der jeg var), har selvsagt sine klare årsaker. For Kongo og Norge har helt ulike tradisjoner, religioner, kulturer, flora, fauna, ressurser og klima. Det gigantiske afrikanske landets historie er preget av brutal kolonisering, kriger, borgerkriger, opprør, kriser, nød, anarki og plyndring. Noe fungerende statsapparat – eller rettssikkerhet – finnes knapt. Men B&B mener altså at jeg har vist dette systemet, som de aldri gir noen indikasjon på å kjenne, for lite respekt.

Det kunne vært hyggelig å bli sammenlignet med Conrad, men B&B mener det selvsagt ikke som en kompliment. B&B ser Heart of Darkness som moralsk tvilsom. Men Conrads bok beskriver Leopolds Kongo som et sadistisk terrorvelde, og problematiserer den koloniale mentaliteten så effektivt at den endret tenkemåten til generasjoner av lesere. At protagonisten Marlow til dels representerer den samme mentaliteten, og har stereotypiske beskrivelser av afrikanere (og asiater), er en annen sak. Heart of Darkness er heldigvis en roman, ikke noen sosialantropologisk avhandling. Innenfor vestlig akademia pågår det en storrengjøring av historien og litteraturen. Alle, også romanfigurer, som ikke var like ranke og rene som oss – det vil si ingen – behandles som slemme, dumme og modne for utrenskning. Målet er å beskytte ungdommen fra virkeligheten. B&Bs tekst er et eksempel på at denne opprinnelig amerikanske trenden har nådd Norge.

Det føles absurd å måtte forklare to (sosial)antropologer at det finnes forskjeller i verden. Men antropologien er i krise, og ufrivillig forteller B&Bs tekst kanskje litt om denne – om man skulle forsøke å få noe konstruktivt ut av den.

Antropologien og etnografien var i den tidlige fasen uløselig knyttet til kolonialismen. Antropologer ledet også an innen rasevitenskapene, der pseudovitenskapelig kartlegging og inndelinger av menneskeraser som skulle si noe om deres moral, intelligens og potensiale for utvikling. Mange antropologer opererte som rene selgere av «fakta» om fjerne steder, og deltok aktiv i storslagne finansielle svindelopplegg (se for eksempel Marc Flandreaus Antropologists at the Stock Exchange, 2016).

Å komme fra en så mørk fagtradisjon er sikkert ubehagelig. Men løsningen er neppe å overkompensere gjennom å produsere uetterrettelig polemikk som håper å avdekke rasisme der den ikke finnes.

La meg avslutte med et råd til B&B. Avslutt spøkelsesjakten. Diskursanalyse bør uansett overlates til dem som behersker øvelsen bedre, altså idéhistorikere, filosofer og litteraturvitere. Ta en tur ut på feltarbeid, men legg først bort holdningen om at hele verden egentlig er et kamuflert Norge. Det er mer enn nok genuine problemer å ta fatt i. Vi trenger beskrivelser av forskjellighet. Økonomiske, sosiale og miljømessige omveltninger tar knekken på mange livsformer og kulturer. Diversitet er verdifullt i seg selv, og verden blir stadig mer homogen.

Det kan være en påkjenning å lese egne gamle tekster. Det er alltid mye man kunne gjort bedre. Men i dette tilfellet blir jeg faktisk flau på vegne av B&B, og ikke meg selv.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Slik det meste av verden ser ut, er det vel få norske borgere som gjerne vil bytte med folk i andre land, kanskje heller ikke de som bor dyrt og dårlig i Oslo.»
«At lederen skulle fortrenge annen kvalitetsjournalistikk, er rent koketteri.»