14:50 - 25. februar 2020

Utilfredsstillende svar?

Hvorfor kan ikke en tekstforsker, en kjemiker og en religionshistoriker svare på hvorfor vi har sex? 

Tverrfaglig: Akademiet for yngre forskere svarer Christopher Bratt om hvorfor vi har sex. Foto: Jerry Stout / REX / NTB Scanpix

Christopher Bratt skriver at forrige ukes svar på hvorfor mennesker har sex er utilfredsstillende (trangen til et ordspill melder seg, men vi holder igjen), og etterspør bedre og mer utfyllende vitenskapelige svar i Morgenbladet. Ubehaget, forteller Bratt, er stort. Siden vi mener at ett vitenskapsfelt ikke alene kan eller skal eie et forskningsspørsmål, vil vi nå – i spaltens ånd – komme med tre ulike perspektiver på hvorfor vi selv, som forskere og vitenskapsfolk, også føler et mildt ubehag over hele Bratts innlegg.
 

Marte Blikstad-Balas, teksktforsker UiO

Som tekstforsker (ja, nå er vi i kjernen av mitt felt) er det for meg påfallende at vi i kommunikasjonen mellom spaltister og Christoffer Bratt har å gjøre med et klassisk sjangerproblem. For å si det enkelt: Tekster følger noen sjangerkonvensjoner og normer. Kjennskap til disse normene vil gjøre det enklere å møte teksten med relevante forventninger, og forstå den på dens premisser. Det er selvsagt krevende med nye sjangre, så jeg har en viss sympati med Bratt. Jeg skal derfor prøve å forklare noen helt grunnleggende ting om hva «Ukens spørsmål» er for slags tekst. Et trekk ved denne helt nye spalten her i Morgenbladet, er at tre forskere fra ulike felt får altfor liten plass til å svare på et altfor stort spørsmål – og at det gjerne skal gjøres med en humoristisk undertone. At ulike fagfelt skal bidra med sine perspektiver fra et humanistisk, realistisk eller samfunnsvitenskapelig ståsted er også et viktig trekk ved spalten. Hvis en leser møter denne teksten med en forventning om at ethvert spørsmål skal besvares ut ifra ett gitt fagfelt (og ingen andre), og at det en skal oppnå gjennom ukens spørsmål er å endelig få lese Det Ultimate Svaret, er faren for skuffelse stor. Jeg kan ikke utelukke at en leser som forventer et fasitsvar på et spørsmål som hvorfor vi mennesker har sex, vil bli opprørt, men jeg kan love at vi som skriver spalten, gjør det vi kan for å ikke møte store, komplekse spørsmål med bare ett svar. Men – er det uvitenskapelig av den grunn? Kan ikke for eksempel samfunnsvitere drive med forskning som belyser spørsmål om for eksempel de kulturelle aspektene ved menneskers sexliv?

Jeg kaster ballen over til realisten. Denne gangen er det ikke en biolog (som det faktisk var i spalten Bratt kritiserer for akutt biologmangel), men en kjemiker.
 

Alexander H. Sandtorv, førsteamanuensis i organisk kjemi, UiO

Takk for ballen, Marte. Som kjemiker mener jeg at anklagen til Bratt er mer alvorlig enn et sjangerproblem. Spørsmålet «hvorfor har vi sex» er så komplisert og mangesidig at det nesten krever en egen bok å belyse i sin helhet. Kanskje en antologi. Kanskje mange antologier. Spørsmålet favner dyptgående biokjemiske begivenheter, har utspring i biologi, evolusjon og adferd, er nært relatert til psykologi og samfunnsstruktur, og er knyttet til spørsmål om identitet, religion, historie, litteratur, musikk og populærkultur.

Å hevde at det bare finnes ett korrekt svar på dette spørsmålet, vitner om en begrenset og endimensjonal tilnærming til verden, og ikke minst til forskningen vår som blant annet tilstreber seg å belyse denne verden. Det blir som å vifte en eneste puslespillbit som definerende i et enormt lappeteppe av slike puslespillbiter. En av våre høyeste ambisjoner som forskere er å forstå, og denne forståelsen kommer av et løftet perspektiv, en helhet, hvor man anerkjenner at bildet i sin kompleksitet består av mange komponenter som vekselvirker. Og her mener jeg ydmykhet er et nøkkelord. Ydmykhet for sin egen fagdisiplin (som uansett hvor kul og «vitenskapelig» den er ikke kan forklare alle fenomener ene og alene) og ikke minst ydmykhet for spørsmålet, uansett hvor lite eller stort det måtte være.

Jeg gir ordet videre til religionshistoriker Nils Hallvard.
 

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar, UiA

For det første er eg veldig glad for å sleppe noko form for ballutveksling her, Alexander. Som både humanioramenneske og homo har eg (stereo)typisk nok lite greie på slikt. Ein kan oppfatte dette som irrelevant og ikkje-vitskapleg informasjon i denne samanheng – det er ikkje hard science frå eit laboratorium. Men antropolog Bruno Latour har gjort interessante observasjonar, rett nok omstridde, av korleis òg laboratorieresultat er påverka av ikkje-vitskaplege omstende. Til dømes at kven du et lunsj med gjerne påverkar kven du samarbeider med, og då i neste omgang kva type undersøkingar og testar laboratoriet gjer. Forfattar Siri Hustvedt har ved fleire høve greidd ut kva strukturar som ligg under vitskap og kunnskapstilegning. I Kvinne som ser på menn som ser på kvinner (2018) skriv ho mellom anna om korleis evolusjonsbiologiske forklaringar på kjønnsroller raskt speglar samfunnet som forskar på dei. Til dømes syner ho korleis klassikaren om at menn jakta og kvinner sanka i alle fall delvis er basert på resonnement som sa at kvinner ikkje kunne ha jakta, fordi det ville ha ført dei for langt vekk frå heimen og borna som naturlegvis var deira oppgåve å passe.

Det er ikkje første gong ein mann skuldar meg for å ikkje ha greie på sex, men eg stiller likevel spørsmål ved Bratt sin påstand at evolusjonsbiologi er betre stilt til å gi svar på kvifor menneske har sex. Sist eg opplevde evolusjonsbiologi i media, var i form av ein medlem i ekspertpanelet i femte sesong av Gift ved første blikk. Eg må medgi at eg ikkje såg heile programmet, men etter å ha sett somme episodar noterte eg meg at innsiktene evolusjonsbiologen bidrog med i programmet var 1) at kvinner er ute etter menn som får dei til å le, medan menn er ute etter kvinner som ler av vitsane deira, og 2) at lukt er viktig for tryggleik, noko som førde til at kvinnene (men av ein eller annan grunn ikkje mennene) måtte lukte på det brukte sengetøyet til sin potensielle make. Eg er rett nok ingen biolog, men eg syntest eg høyrde femtitalet ringe for å få kjønnsrollemønstera sine tilbake. Eg merkte meg òg at evolusjonsbiologen aldri hadde noko å seie om det homofile paret i den sesongen, og lurte litt på kva det tyda på.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse