Arne Johan Vetlesen gjør et forsøk på å underbygge sin påstand om at Milton Friedman mente at «alle problemer av betydning» kan løses av «konkurranse og uregulerte markeder». Det kommer han ikke spesielt godt ut av.
Utvalget og tolkningen av løsrevne sitater avslører hvor lite Vetlesen har satt seg inn i Friedmans tankesett. Vetlesen skal få mene hva han vil om Friedman. Men det må være mulig for en professor å gjengi andre tenkere noenlunde korrekt og redelig.
Første sitat Vetlesen løfter frem, er et der Friedman skriver at statlige inngrep «limits the area of individual freedom directly and threatens the preservation of freedom indirectly». Isolert ser dette ut som en kategorisk avvisning av statlig innblanding i markedet. Det er fordi Vetlesen ikke setter setningen i sammenheng med resten av avsnittet.
Setningen er hentet fra et kapittel i Capitalism and Freedom (1962) som drøfter hvordan myndighetene skal håndtere monopoler og uønskede bivirkninger. Stikk i strid med budskapet Vetlesen formidler, gjør Friedman det her klart at myndighetene kan ta fatt på oppgaver markedsmekanismene ikke selv evner å løse: «We may … want to do through government some things that might conceivably be done through the market but that technical or similar conditions render it difficult to do in that way.»
Friedman er åpen for at usunne monopoler kan oppstå i et fritt marked (selv om de normalt sett ikke gjør det), noe som må motvirkes gjennom blant annet å håndheve «rules such as those embodied in our anti-trust laws». Med andre ord er det ifølge Friedmans liberalisme legitimt om myndighetene bruker antitrust-lovgivning for å bryte opp monopoler.
Hva angår uønskede bivirkninger i markedet (for eksempel forurensning), er Friedmans poeng – som tydelig fremkommer i samme avsnitt Vetlesen har kirsebærplukket sin setning fra – ikke at statlige tiltak ment å hindre uønskede bivirkninger, ikke må forekomme. Poenget er å trå varsomt: Statlige tiltak som søker å fjerne uønskede bivirkninger i markedet, kan føre med seg andre uønskede resultater. Statlig innblanding kan og vil tidvis være riktig, men er sjelden en «quick fix»-løsning på komplekse problemer som oppstår i markedet.
I setningen som kommer like etter avsnittet, skriver Friedman noe Vetlesen og andre fiender av liberalismen bør merke seg: «Our principles offer no hard and fast line how far it is appropriate to use government to accomplish jointly what it is difficult or impossible for us to accomplish separately through strictly voluntary exchange. In any particular case of proposed intervention, we must make up a balance sheet, listing separately the advantages and disadvantages.»
Vetlesens påstander til tross, dette er ikke ordene til en dogmatiker som insisterer på at «alt annet» enn politifunksjoner skal overlates til «markedet og dets rendyrkede profittmaksimering». Leste Vetlesen kun én setning før han besluttet å la akkurat denne tjene som bevis for sin påstand? Eller leste han passasjen i sin helhet, og simpelthen skrelte vekk det som ikke passet fortellingen om den forferdelige «nyliberalismen»? Jeg begriper ikke hvordan et sannhetssøkende menneske kan lese en tekst så dårlig.
Vetlesen lusker videre til enda et sitat som visstnok skal bevise at Friedman så i markedet svaret på «alle problemer av betydning». Sitatet («There is one and only one social responsibility of business – to use its resources and engage in activities to increase its profits.») er hentet fra Friedmans velkjente kritikk av forestillingen om bedrifters samfunnsansvar. Oppgaven til kommersielle bedrifter, mente Friedman, er å tjene penger til sine eiere.
Med dette mente ikke Friedman at privat sektor løser alle problemer av samfunnsmessig betydning. Eller at ingen skal ta samfunnsansvar. Eller at samfunnsansvar ikke er viktig. Som Friedman senere understreket: «they are the social responsibilities of individuals, not business». At aksjonærer bruker sitt overskudd på veldedige formål er naturligvis uproblematisk. Men bedriftsledere skal sørge for dette overskuddet ved å forsyne markedet med etterspurte varer og tjenester, ikke bruke aksjonærenes penger på veldedige formål de selv finner verdige.
Mitt anliggende er ikke at Friedman ikke var opptatt av deregulering og marked. Selvsagt ikke. Men faktum er at Friedman så for seg en rekke viktige oppgaver også for det offentlige. Langt flere enn mange amerikanske libertarianere er komfortable med. Og ikke minst: Friedman visste bedre enn å redusere ethvert samfunnsrelatert spørsmål til en analyse der ingenting eksisterer utenfor stat og marked.