Annonse
12:25 - 09. januar 2020

Hva vi ikke har lært om liberal utenrikspolitikk

Upresis begrepsbruk gjør Asle Tojes lærdommer fra de siste tiårs militærintervensjoner til et lærestykke i logiske feilslutninger.

Ulike begrunnelser: Intervensjonen i Kosovo var først og fremst begrunnet med en humanitær målsetting om å forhindre folkemord, skriver Kristoffer Lidén. Her: Franske soldater i Kosovo, juni 1999. Foto: Patrick Robert / Corbis /Getty Images
Annonse

I den velformulerte kommentaren Verden er ferdig med liberal utenrikspolitikk. Hva har vi lært? (Morgenbladet 3. januar) oppsummerer Asle Toje de siste tiårs intervensjoner i Kosovo, Afghanistan, Irak og Libya som mislykkede forsøk på «å fremme den liberale internasjonalismen med våpenmakt». Noen av lærdommene Toje trekker fra en rekke gode observasjoner er – slik jeg forstår det – at liberale idealer som demokrati, markedsøkonomi, menneskerettigheter og rettsstat bør underlegges hensyn til nasjonal egeninteresse, og at «krig på vegne av abstrakte idealer er en dårlig idé». Her er det mye å ta tak i.
 

For det første blir det for enkelt å sette likhetstegn mellom de omtalte intervensjonene og deres begrunnelse i liberal internasjonalisme. Dette var kun én av flere begrunnelser – moralske, sikkerhetspolitiske og økonomiske – og hverken intervensjonenes årsaker eller virkninger kan reduseres til disse begrunnelsene. Selv om intervensjonene fant støtte hos forkjempere for liberale idealer, møtte de også utstrakt motstand fra liberalt hold.

Uten å kunne gå i detalj her, ble intervensjonene i Kosovo og Libya først og fremst begrunnet med en humanitær målsetting om å forhindre folkemord. Når det gjelder Afghanistan og Irak, var det sikkerhetspolitiske hensyn som dominerte. I alle tilfellene var overensstemmelse med nasjonal egeninteresse en forutsetning for at intervensjonene kunne finne sted. De høyst ulike og til dels halvhjertede forsøkene på å fremme politisk og økonomisk liberalisering i intervensjonenes kjølvann gjenspeilet en internasjonal orden hvor dette ble sett som den sikreste veien til fred og utvikling, og hvor stater som så seg tjent med en slik politikk, dominerte. Det betyr ikke at liberal internasjonalisme var den primære drivkraften bak intervensjonene eller satte de viktigste premissene for hvordan de utfoldet seg.
 

For det andre blir det feil å sette likhetstegn mellom begrunnelser for intervensjonene som bygger på liberal internasjonalisme – slik de blant annet kom til uttrykk hos Tony Blair – og liberal internasjonalisme generelt. I denne politiske tradisjonens prinsipper for frihet, folkesuverenitet og folkerett finner vi grunnlag for sterke argumenter mot – så vel som for – de aktuelle intervensjonene. Heller ikke det å fremme liberal internasjonalisme med våpenmakt kan avvises på grunnlag av et knippe feilslåtte forsøk på dette. Liberale internasjonalister vil nok snarere si seg enige i at intervensjonene i disse tilfellene bygget på dårlige strategier, og kunne for eksempel vise til fredsbevarende styrker med FN-mandat som et bedre alternativ for bruk av våpenmakt.
 

For det tredje betyr selvfølgelig ikke det at krigføring basert på abstrakte liberale idealer slår feil i noen tilfeller at alle tilfeller av krig på vegne av abstrakte idealer er en dårlig idé. Her setter Toje opp en falsk motsetning mellom abstrakte idealer og konkrete og realistiske strategier – som om det ene utelukker det andre. For det første er det, som vi har sett, ulogisk å forkaste et ideal fordi det manglet realistiske strategier for sin oppnåelse i en gitt sammenheng. Og selv om ett bestemt ideal skulle vise seg umulig å oppnå gjennom realistiske strategier, betyr ikke det at alle idealer er umulige å oppfylle. Generelt er det vanskelig å unngå abstrakte idealer når utenrikspolitikk begrunnes eller kritiseres. Det gjelder også utenrikspolitikkens begrunnelse i nasjonal egeninteresse.

Med dette mener jeg ikke å ta til orde for liberal internasjonalisme eller krig på vegne av abstrakte idealer. Det krever en egen diskusjon. Formålet er å påpeke den logiske bristen i å ta de siste tiårs internasjonale intervensjoner til inntekt for en illiberal eller anti-idealistisk utenrikspolitikk.

Kristoffer Lidén

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Hva mener Gunnar Aakvaag med sannhet?»