Lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl spilte en viktig rolle i å avskaffe de makabre norsk-danske hekseprosessene på 1600-tallet. Den modige dommeren opponerte mot både folkemening, sorenskrivere og fogder, og ødela det rettslige grunnlaget for å brenne hekser på bålet.
Maren Jacobsdatter var dømt til å dø levende på bålet. Siden begynnelsen av februar 1647 hadde hun sittet fastlenket i lensherre Cunninghams nybygde mørke, kalde «trollkvinnefengselshull» på Vardøhus festning. Den 4. juni samme år fikk hun mot alle odds en ny sjanse da lagmann Mandrup Pedersen Schønnebøl holdt ting i Vardø for første gang på tre år.
---
Jussens helter
Hans Petter Graver presenterer tolv jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav. Tekstene kan leses i fullversjon på Juridika Innsikt.
---
Hekse-tiltalte Maren Jacobsdatter ble reddet fra bålet av at lagmannen, i strid med både folkemening og praksis, holdt på at vanlige regler måtte gjelde også for dem som var anklaget for trolldom. Selv om det er lenge siden 1600-tallet kan vi lære mye av fortellingen om Mandrup Pedersen Schønnebøl, både om hvorfor retten bør være uavhengig og av hvorfor enkeltjurister må stå for det de mener er rett.
I løpet av 1500-og 1600-tallet ble over 40 000 mennesker, de fleste kvinner, dømt og brent på bålet som hekser i Europa. I Norge led rundt 300 personer denne skjebnen i omtrent tusen prosesser som ble holdt i årene 1590–1690. Prosessene og henrettelsene gikk i bølger, og enkelte steder som i Rogaland og i Finnmark kunne det i perioder bli tent opp flere bål i året. I de små og tette samfunnene på 1600-tallet kan man tenke seg det inntrykket det må ha gjort på befolkningen. Om Finnmark sies det at i det i perioder ikke var noen familier som ikke var berørt av prosessene, enten som anklagere, vitner eller domfelte.
I ettertid har juristene som gruppe fått æren for at hekseprosessene opphørte. Men hva var det som forårsaket endringen? På 1670-tallet hadde prosessene tross alt pågått i to mannsaldre, og de fleste av dem som skulle brennes hadde endt sine dager på bålet. Hvorfor grep ikke juristene inn før?
Det måtte en modig dommer til, en som så vanviddet i å dømme folk til bålet på grunnlag av rykter. En dommer som var villig til å gå inn i lokalsamfunnet og å trosse de lokale øvrighetene i deres eget miljø. En dommer som ikke nøyde seg med, trygt blant andre opphøyde dommere og langt unna, å komme med kritikk de sjeldne gangene en sak tråklet seg oppover i systemet. Mandrup Pedersen Schønnebøl var en slik dommer.
Mandrup Pedersen Schønnebøl ble født 18. mai 1603 i Steigen, hvor lagmannen hadde hatt sete siden 1200-tallet. Foreldrene døde tidlig, og fra 1610 ble han oppfostret hos sin fetter Hartvig Bille, som var formynder på Bodøgård. Mandrup ble sendt på skole i Bergen og senere i Århus. Jussen fikk han så å si i arv av sin far som var lagmann i Nord-Norge fra 1587 til 1609. Faren var av adelig slekt fra Fyn i Danmark.
Som sin far giftet han seg med datter av den sittende lagmannen og tok over for sin svigerfar i stillingen. Han besatt den fra 1648 til sin død i 1682. Mandrups sønn og svigersønn etterfulgte som lagmann, så vi kan trygt si at den øverste rett i landsdelen den gang ble drevet som et familiedynasti. Dette var ganske vanlig i Norge på den tiden.
Finnmark skiller seg ut i landssammenheng når det gjelder omfang av trolldomsprosesser i forhold til folketall. De lokale myndighetene hadde vide fullmakter og de opererte langt fra de sentrale myndighetenes kontroll. Over 138 trolldomssaker er registrert for Finnmark i løpet av 1600-tallet. Av disse endte 76 på bålet. Flere tiltalte døde under forhørene. Andelen dødsdømte var spesielt høy i Finnmark sammenlignet med resten av landet. Langt flere prosesser endte med dødsdom, og de dødsdømte i Finnmark utgjør 31 prosent av alle kjente dødsdommer for hele landet.
I Vadsø-området kunne hvem helst blant kvinnene kunne bli stevnet, selv små barn. Spenninger mellom den norske og den samiske befolkningen gjorde kanskje at frykten for trolldom var spesielt stor i denne landsdelen. Det var likevel bare et lite mindretall av de anklagede som var samer.
Den tidligere nevnte heksetiltalte Maren Jakobsdatter var blant dem som sto for retten i Finnmark på midten av 1600-tallet. Hennes sak er den første der en lagmann grep inn i en trolldomsprosess i Finnmark. Lagmannen skulle etter loven reise i Finnmark hvert tredje år. På en slik reise kom en lagmann til Vardø i 1647, etter at sorenskriveren hadde dømt Jacobsdatter for trolldom. Ved tinget tre år senere ble folk i lokalmiljøet som hadde vitnet mot Maren, dømt til å betale erstatning. Han som hadde angitt henne, ble dømt til 16 uker i «hullet», samme tid som Maren hadde sittet.
I 1653 reiste Schønnebøl til Vardø, Makkaur, Omgang, Skjøtningberg, Kjelvik, Ingøy, Hammerfest, Hasvåg og Loppa. Rettsboken og lagmannens protokoll fra reisen finnes fremdeles. Ved tinget fikk han seg forelagt en rekke trolldomssaker mot personer som var utlagt av andre som allerede var dømt av bygdetinget og henrettet.
Da lagmannen var reist fortsatte prosessene mot trollkvinner i Finnmark. Neste gang han kom tilbake, i 1663, satt det på ny en rekke kvinner fengslet. Schønnebøl undersøkte nå de lokale øvrighetenes prosessførsel, og fikk vite at de anklagede kvinnene var truet på livet og torturert. På bakgrunn av dette frifant lagmannen kvinnene. Andre hadde allerede bøtet med livet. Hekseprosessene i Finnmark høsten 1662 og utover vinteren 1663 var de verste i norsk historie. I alt 19 kvinner ble brent.
Hekseprosessene i Finnmark høsten 1662 og utover vinteren 1663 var de verste i norsk historie. I alt 19 kvinner ble brent.
Jenter så unge som ned til åtte år satt fengslet på Vardøhus denne vinteren. Ingeborg Iversdatter var 12 år da hun ble forhørt i 1663. Moren var allerede brent som heks. Tilståelsene og utleggingen av andre ble fremkalt ved tortur og trusler om tortur. Lagmann Schønnebøl dømte henne til å forlate Finnmark og reddet henne dermed fra bålet. Schønnebøls inngripen i denne og andre saker var det eneste som hindret enda flere kvinner brakt til bålet i 1633. Etter dette opphørte prosessene i Finnmark etter få år.
Schønnebøls frikjennelser var ikke ukontroversielle. Vi vet at lagmann Schønnebøl ble skarpt kritisert i sin samtid. Amtsmann i Finnmark Hans H. Lilienskiold satt mørke vinterdager og skrev på sitt manuskript Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark på slutten av 1680-tallet. Manuskriptet er en gjennomgang av trolldomsprosessene i landsdelen.
Lilienskiold hadde selv vært lagmann i Bergen før han kom til Finnmark. Han var ikke nådig mot kollega Schønnebøls avgjørelser. Han skrev at om en trollkvinne kunne hjelpe seg ut av det med en tvetunget benektelse mot vitnesbyrd, og dermed unngå ytterligere forhør eller eksaminasjon, ville aldri noen komme til ilden. Lilienskiold mente at trollkvinnene drev med et skadelig djevelarbeid, opplært av Satan selv. Han beskyldte Schønnebøl for å frifinne kvinnene bare på grunnlag av deres egen benektelse, uten at motparten fikk ta til motmæle eller at andres vitnesbyrd ble hørt. At Schønnebøl uttalte at trolldom består mer av innbilning enn av kraft, mente Lilienskiold fikk stå som lagmannens egen tanke. Den tidligere lagmannen hyllet de øvrighetspersonene og dommerne som i tiårene forut hadde skjøvet så mange til «det varme bad», og mente at det var takket være deres innsats at man nå nærmest var kvitt trolldomsplagen i Finnmark.
Den tidligere lagmann Lilienskiold hyllet dommerne som i tiårene forut hadde skjøvet så mange til «det varme bad».
Den tidligere lagmann Lilienskiold hyllet dommerne som i tiårene forut hadde skjøvet så mange til «det varme bad».
I vår tid dømmer vi ikke folk for trolldom, vi bruker ikke gudsbevis og vi brenner ikke folk på bål. Vi har en rettsbeskyttelse og et utbygd rettighetsvern som folk på 1600-tallet ikke engang kunne fantasere om.
Likevel ser vi trekk ved 1600-tallets rettsorden som er viktige for oss i dag. Grunnleggende sett hersket det likhet for loven. Hekseanklagene kunne rette seg mot høy og lav, og når de først ble anklaget, kunne også folk av høy rang bli dømt for trolldom. Kanskje enda viktigere var det at Schønnebøl tok ikke sosiale hensyn; mange av dem han reddet, var av samfunnets minst privilegerte.
Et annet betydelig trekk var skillet mellom det religiøse og det verdslige. Selv om religionen preget samfunnet og lovgivningen etter reformasjonen, var kirken og rettssystemet separate enheter. Dommerne opererte ut fra sine egne hensyn, hvor det var viktigere at rettergangen fulgte lovens krav enn at religionens bud om avstand til Satan og om sjelens renselse ble oppfylt. Retten var også uavhengig i en annen betydning. Selv om dommerne var underlagt Kongen i København, kunne de opptre uavhengig av den lokale øvrigheten og dermed gi borgerne en beskyttelse mot den. Retten var således adskilt både fra kirken og staten, og var det vi i moderne forstand kaller autonom.
Motstanden mot trolldomsprosessene kom fra de profesjonelle delene av dommerstanden. Profesjonaliseringen av juristene og rettens autonomi viser at allerede 1600-tallets norske rett sto solid plantet i den vestlige rettstradisjonen. Dette viser oss de dype røttene til dagens norske rettsstat, og hvordan også vi i ytterkanten av Europa er del av en felles europeisk rettstradisjon. Institusjoner har en tendens til å utvikle seg i små skritt. Dette gir dem også en motstandskraft mot endring. Det er kanskje vanskeligere for makthavere i land med denne rettstradisjonen å bryte med rettens uavhengighet enn for makthavere i land uten.
Motstanden mot trolldomsprosessene kom fra de profesjonelle delene av dommerstanden.
Fortellingen om Schønnebøl viser oss likevel betydningen av individet. Den viser hvordan tradisjonen og institusjonene ikke beskytter mot overgrep med mindre det finnes mennesker som forsvarer de verdiene som ligger nedfelt i tradisjonen. Samtidig viser den hvordan tradisjonen kan gi enkeltmennesker ressurser til å beskytte rettferdigheten. Det var nettopp gjennom å kreve respekt for loven og insistere på at også øvrigheten var underlagt den, at Schønnebøl kunne redde mennesker fra å bli brent som heks.