Annonse
00:00 - 16. august 2019

Skrivelærer på glattisen

Sarkasme skal være i full overensstemmelse med Audun Farbrots skriveprinsipper.

Annonse

Audun Farbrot er ikke helt fornøyd med min anmeldelse av boken hans, Skrivekoden (Morgenbladet 9. 8). Det er forståelig, all den tid anmeldelsen er negativ og dessuten litt sarkastisk. Etter Farbrots mening er sarkasme ikke konstruktivt, og han ville derfor aldri ha rådet noen til å gjøre bruk av dette virkemiddelet. Men er det nå så sikkert at han har rett i det? En tydelig negativ anmeldelse er vel konstruktiv i den forstand at den kan forhindre at lesere bruker tid og penger på en bok som ikke holder mål? Når anmeldelsen i tillegg er (muntert) sarkastisk, blir den mer underholdende, noe som kan bidra til at leseren ikke «klikker seg videre til noe som er morsommere», for å si det med en av Farbrots egne formuleringer. Altså skulle det sarkastiske grepet være i full overensstemmelse med Farbrots prinsipper for den «gode og effektive» teksten.

Men Farbrot har også en mer alvorlig innvending, nemlig at sarkasme i bokanmeldelser er «etisk og moralsk» tvilsomt. Denne påstanden er godt egnet til å illustrere ett av mine poenger om denne forfatteren, nemlig at han ikke er så godt orientert i den eksisterende skriftkulturen. Den litteraturkritiske tradisjonen har helt fra sine begynnelser gjort utstrakt bruk av ironi, sarkasme og satire – ofte i opplysningens tjeneste, det vil si konstruktivt. I min anmeldelse av Farbrot forsøkte jeg – på vegne av den sunne forstand! – å få inn noen satiriske stikk til kommunikasjonsfaget, et fag som med sine mange floskler og kronisk ukritiske innstilling til moderne ledelsesteori og markedsføringstankegang sjelden fremstår som tillitvekkende.

Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».

Jeg antydet i anmeldelsen at denne kritikkløsheten også gir seg utslag i manglende selvkritikk – et poeng Farbrot illustrerer på en artig måte i tilsvaret til meg, hvor han tar seg tid til å liste opp alle bokens ti skrivenøkler. Man fornemmer at han i det minste selv er fornøyd med dem. Problemet er imidlertid fremdeles hele denne tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler». Slik er det jo ikke. Den som skal bli god til å skrive, må ikke bare skrive mye selv, men må først og fremst lese mye, og det på et såpass høyt nivå at man lærer seg å skille skitt fra kanel. Da vil man blant annet lett kunne se at det ikke er noen god idé for en skrivelærer å lage kronikker med titler som «Forsker, bli en influenser!» – for nå bare å nevne et særlig påfallende eksempel fra Farbrots egen produksjon.

Frode Helmich Pedersen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»