Annonse
12:56 - 11. april 2019

Det ekstra kromosomet kan ikke vaksineres bort

Det er alltid et gode å utrydde sykdom og lidelse, men det er alltid galt hvis man må eliminere mennesket for å fjerne diagnosen.

Screening av downs kromosenet. Foto: Science Photo Library
Annonse

I Morgenbladet søndag 31. mars spør Preben Aavitsland om det er et problem for samfunnet hvis det fødes færre barn med Downs syndrom og rubellasyndrom.

Det er utvilsomt et gode å utrydde diagnoser, sykdommer og alvorlige tilstander som kan få store helsekonsekvenser for dem som lever med dette. Som Aavitsland selv nevner, har utryddelsen av folkesykdommen røde hunder gjennom det statlige vaksinasjonsprogrammet resultert i at gravide kvinner har kunnet unngå å få rubellasyndrom, som gjør at barnet de bærer kan fødes med skader på hørsel, syn eller hjerte. Etter at man begynte å vaksinere barn mot denne sykdommen på starten av 80-tallet, er ikke dette en diagnose og problemstilling kvinner i dag trenger å være bekymret for. Heldigvis.

Det som neppe er et gode i teksten er at Aavitsland setter et likhetstegn mellom utryddelsen av rubellasyndromet og Downs syndrom. Legen spør retorisk og sarkastisk om man skulle ha nektet kvinner denne forebyggingen for å bevare mangfoldet som rubella-pasientene kunne bidra til å opprettholde? Det er en sterk retorisk feilkobling som bør imøtegås.

Hva har rubella egentlig med Down å gjøre? Diagnosen Downs syndrom er en genetisk tilstand som ikke kan helbredes eller vaksineres for. Den eneste måten man kan utrydde denne diagnosen på, er ved abort av selve fosteret/mennesket. Det blir helt uholdbart å sette disse diagnosene ved siden av hverandre og deretter hevde at fordi Norge ikke ble et mer fattig samfunn eller et regelrett sorteringssamfunn av å utrydde rubella aktivt, så ender vi heller ikke opp med en slik merkelapp hvis vi minsker forekomsten av Downs syndrom. Det er stor forskjell på å utrydde sykdommen og selve mennesket.

Debatten om fosterdiagnostikken lever i beste velgående, og Norge er tjent med en best mulig nyansert og opplyst debatt på dette området. Da er det viktig at statistikk man viser til speiler hele det reelle bildet og at tall man viser til settes inn i en større sammenheng. I omtalen av Danmark og antall fødte med Downs syndrom utelater Aavitsland noen konkrete tall som er vel verdt å trekke frem som relevante for denne diskusjonen.

Da Danmark innførte statlig tilbud om tidlig ultralyd for alle gravide i 2004, falt antall levendefødte med Downs syndrom fra 61 (2004) til 35 (2005) – med andre ord skjedde det nesten en halvering av antall fødte fra det ene året til det neste ved denne innføringen. På dette tidspunktet kan man faktisk bevise og bør snakke om en nedadgående trend.

Marte Wexelsen Goksøyr har selv Downs syndrom og sto i fjor høst frem i 2c-debatten i intervju med VG og via video i sosiale medier der hun uttalte at hun kjente seg diskriminert ved at lovverket gir personer som henne mindre rettsvern – fordi hun har et ekstra kromosom. Det stemmer ikke at det var helt stille fra den andre fløyen som mener at paragraf 2c bidrar til å stigmatisere en gruppe mennesker i samfunnet vårt, slik Aavitsland hevder.

Statlige midler bør i størst mulig grad brukes til fosterdiagnostiske undersøkelser som ivaretar mor og barn, og ikke som et sorteringsredskap for å finne avvik. Spørsmålet bør heller være: er det et problem for samfunnet hvis vi statlig finansierer screening som leder til abort på barn som i dag kan leve gode liv?

Maria Victoria Kjølstad Aanje

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»