Annonse
10:39 - 17. april 2019

Æresrettens overdommere

Hvorfor Fløgstad, Rem og Søbye stadig terper på falske beskyldninger, går over min forstand, skriver Peter Normann Waage. 

Urimelig og smakløst er det også at de ikke med et ord nevner at André Bjerke ble frikjent i ankeinstansen, skriver Peter Normann Waage. Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB scanpix Mimsy Møller / Samfoto / NTB scanpix
Annonse

I Morgenbladet for 5. april fortsetter Fløgstad, Rem og Søbye sitt korstog mot DnFs unnskyldning til 17 forfattere som i 1945 ble dømt av Æresretten. Nå som tidligere overser de det faktum at det var den rettsstridige prosessen som ble unnskyldt, ikke forfatternes eventuelle handlinger.

Det tar andre seg av. Jeg ønsker å kommentere deres omtale av André Bjerke.

I deres siste angrep kaller de far og sønns virksomhet for «tyskerarbeid» og hevder at André Bjerke «anonymt hadde tjent betydelige penger på å arbeide for et naziforlag». Hvor har de det fra? Hverken Æresretten eller jeg har funnet noen andre oversettelser fra André Bjerkes hånd enn Runebergs Fenrik Ståls sanger. Hvis de tre har andre opplysninger, bør de dokumentere dem. For arbeidet fikk Ejlert utbetalt 10 000 kroner. Han hadde formidlet oppdraget til sin sønn. Selv hadde han oversatt flere bøker for forlaget og i løpet av fire år tjent 23 000 kroner i tillegg til de 10 000.

At oversettelsen utkom uten angivelse av oversetter, var ifølge Ejlert Bjerke i brev til Brinchmann (formann i Æresretten, formann i ankeinstansen Norges Kunstnerråd og formann i Forfatterforeningen) noe som skjedde etter en «departamental forordning». «Gud vet hvorfor,» føyer han til. Det hører med til historien at André Bjerke i brev til Einar Skavlan innrømmet at han sto bak oversettelsen før Æresretten hadde foretatt noen undersøkelser.

At oversettelsen av Runebergs dikt om den finsk-russiske krigen i 1808 skulle være «tyskerarbeid» faller på sin egen urimelighet. Til tross for at oversettelsen utkom under den finsk-sovjetiske fortsettelseskrigen, da Finland teknisk sett var alliert med Tyskland, ville den tyske okkupasjonsmakten forby utgivelsen, men nøyde seg med å forby enhver omtale av den.

Diktet «Mørk Sankthans», som Francis Bull roste 17. mai 1945, blir for Fløgstad & co. til «et såkalt motstandsdikt». Så vet vel de bedre enn den tidligere Grinifangen hva som da var motstandsdikt. Og hvorfor nevner de ikke to andre dikt, «Autodafé», et forsvar for den frie tanke, skrevet i 1943 og «Nekrolog over dansk dikter», om mordet på dikterpresten Kaj Munk fra 1944? Kan det være fordi diktene ble publisert først i 1946? I tilfelle glemmer de at Æresretten hadde gitt Bjerke ett års skriveforbud i sin foreløpige dom fra juli 1945.

Også jeg blir av de tre utsatt for en insinuasjon: «Waages apologetikk er ingen overraskelse, men når han påtar seg å renvaske antroposofer, bør kildene sjekkes, eksempelvis Gunnar Stenersens landssviksak.» Hva vet de om hva jeg har sjekket? Og hvorfor antroposofer? Hva får dem til å tro at landssviksakens arkiv kan gi svar på spørsmål om antroposofer generelt?

Urimelig og smakløst er det også at de ikke med et ord nevner at André Bjerke ble frikjent i ankeinstansen. Men dette er i tråd med hva en av de tre, Tore Rem, skriver i første bind av sin Bjørneboe-biografi. Der heter det at Bjerke var «unasjonal». I Æresrettens ankeinstans het det derimot at han hadde utvist en «utmerket holdning under krigen». Hvorfor de tre stadig terper på falske beskyldninger, går over min forstand. Vil de overprøve den æresretten de stadig forsvarer?

Peter Normann Waage

Forfatter

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Vi er mange som ikke er «gudløse», enten vi er sosialdemokrater eller ikke.