Annonse
09:40 - 17. mars 2019

Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn, spør Anja Sletteland.

Går det an å snakke med middelaldrende, hvite menn, spør Anja Sletteland.

En egenskap: Selv om egenskapen «middelaldrende, hvit mann» ikke refererer til fysiske trekk, innehas den ofte av personer med et visst kjønn, i en viss alder og med en viss hudfarge. Bildet er fra The Imperial Conference i London, 1907. Foto: DEA / Biblioteca Ambrosiana / De Agostini / Getty Images
Annonse

«Å dra alderskortet» var Bjørgulv Braanens tolkning av Mathias Fischers kritikk av den mye omtalte Debatten på NRK 26. februar. Fischer  angriper «gubbene» Pål T. Jørgensen, Per Sandberg, Magne Lerø og Jan Tennøe for å bare ikke ville forstå hva opprøret mot Giske handler om, siden de heller omdefinerte det etter eget forgodtbefinnende. I stedet for å se Giskes bakgrunnshistorie, problemene han har skapt for kvinner og tillitskrisen han har satt partiet sitt i, pekte de på den relativt uskyldige videoen og ropte heksejakt. Braanen hoppet lett over Fischers argument og grundige bevisføring. «Hva er det som ligger under? At vi ikke bør lytte til folk over en viss alder?» spør han, og fortsetter med en dirrende advarsel mot aldersdiskriminering og ungdomsdyrkelse i samfunnet.

Braanen har selvsagt helt rett i at aldersdiskriminering er et problem, men Fischers kritikk handler ikke om alder – den handler om posisjon. Ved å snu opp-ned på saken og kaste anklagen tilbake, illustrerer han bare Fischers poeng. Det måtte jo skje denne gangen også, for det er det samme hver gang. Enten man snakker om metoo, rasisme, avkolonisering eller noe annet som setter andres perspektiv i sentrum, er det noen eldre menn som føler seg krenket og stigmatisert. Det er kanskje ikke så rart, siden begrepet «middelaldrende, hvite menn» er blitt et utbredt skjellsord i denne typen debatter. Men nå må det snart være nok, det står viktigere ting på spill. Det er kanskje på tide at gubbene innvies i vår tids mest sammensatte konflikt, så de vet hvilke sider de egentlig har å velge mellom.

Begrepet «middelaldrende, hvite menn» refererer egentlig ikke til fysiske personer, men til en egenskap som – surprise, surprise – ofte innehas av personer med et visst kjønn, i en viss alder og med en viss hudfarge. Det innehaverne har til felles, er at de, i motsetning til alle andre, er helt ute av stand til å forstå hva som ligger i begrepet. Det refererer nemlig til en overbevisning om at måten man selv ser verden, er objektiv og nøytral, så man uten problemer kan generalisere fra egne erfaringer til allmenngyldige konklusjoner. 

Begrepet «middelaldrende, hvite menn» refererer ikke til fysiske personer, men til en egenskap.

Om man ikke er mann, ikke er hvit og ikke i en viss posisjon (som alder egentlig bare er en indikasjon på), blir man stadig minnet på at man ikke har dette privilegiet, siden alle andre tolker det du sier i kraft av hvem du er. Begrepet sier ikke at middelaldrende, hvite menn er dårligere mennesker eller ikke verdt å lytte til, men at de er noen, i likhet med alle oss andre. Det vil si at de ikke skal ha større rett til å definere spillereglene i offentligheten, som hvor grensen går mellom sak og person, mellom krenkelseshysteri og berettiget harme, eller mellom heksejakt og legitim personkritikk. Når «middelaldrende, hvit mann» blir brukt som skjellsord, er det fordi et eksemplar av arten har brukt sin definisjonsmakt til å skyve perspektiver som bryter med sine egne ut på sidelinjen av debatten.

Poenget med dette begrepet er ikke bare at fellesskapet av marginaliserte grupper skal kunne ha det gøy på maktpersoners bekostning (de går jo på limpinnen hver gang). Den «middelaldrende, hvite mannen» er en såkalt politisk frontlinje – et symbol på urettferdighet – som samler flere grupper i en felles kamp. Det er ikke tilfeldig at begrepet er en sammenstilling av faktorene maktposisjon, hudfarge og kjønn: De representerer ikke bare hierarkier, men også konfliktlinjer som gjennom historien har gjort det mulig å kjempe for rettferdighet for de avmektige. 

Klassekamp og politisk liberalisme har skapt et rom for å utjevne maktbalansen henholdsvis mellom arbeidere og kapitaleiere, og mellom borgere og politiske eliter. Antirasismen og feminismen har ikke et like selvfølgelig rom, siden de må kjempe for innpass i liberalismen og sosialismen for å få gehør for sine egne demokratiske og økonomiske kampsaker. Dette er ingen enkel oppgave: Blant liberalere blir kvinnekampens og antirasismens argumenter ofte tilsidesatt fordi de ikke representerer et «universelt ståsted», og blant sosialister blir de beskyldt for å splitte bevegelsen og trekke fokuset vekk fra viktigere ting.

Det er heller ikke tilfeldig at den middelaldrende, hvite mannen nå begynner å ta seg nær av kritikken. I senere år har mange feminister og antirasister gått fra å tigge om innpass til å vise fingeren. Siden abortloven ble satt i spill gjennom reservasjonsretten i 2014, har kvinnebevegelsen multiplisert seg i både antall og støynivå, og i dag er 8. mars en større og viktigere kampdag enn 1. mai. 

Etter de sosiale medienes inntog har teoriene om borgerlig offentlighet mistet troverdighet og normativ gjennomslagskraft fordi det ikke er mulig å oppnå konsensus i samtaler som går på kryss og tvers. Det holder ikke lenger å vise til liberale krav til rasjonell argumentasjon, for de oppfattes bare som hersketeknikker. Dessuten har Vesten begynt å miste hegemoni etter en serie tapte kriger, finanskrise og en supermakt i full intern splid, så folk i periferien har fått tid og rom til å reise seg og kreve rettferdighet. 

Samtidig som den hvite mannen gradvis mister kontroll over begivenhetenes gang, blir de avbitt med skjellsord som mansplaining og «middelaldrende, hvit mann» når de fortsetter å snakke som om ingenting har skjedd.

I senere år har mange feminister og antirasister gått fra å tigge om innpass til å vise fingeren.

Vi har kommet til et punkt der hvite menn i posisjon må velge side. For nå har de, i likhet med alle oss andre, blitt bærere av et stigma. De representerer ikke lenger «normalen», men blir tilskrevet en hel haug med egenskaper og meninger, uavhengig av om de har dem eller ikke. Velkommen i klubben! Her er det mye å lære, om man er villig til å lytte. Er det én ting stigmatiserte grupper er smertelig klar over, er det at man ikke bare representerer seg selv, men hele gruppen. Det betyr at man blir tvunget inn i konflikter rundt egen identitet som man ikke har kontroll over selv.

Hvite menn i posisjon må nå velge om de vil bekrefte eller kjempe imot posisjonen de har havnet i. Dette er en ganske krevende oppgave, i hvert fall om man ikke har blitt trent opp i stigmahåndtering fra barnsben av. Utfordringen for denne gruppen, er at dersom de oppfører seg som «middelaldrende, hvite menn», altså forvaltere av definisjonsmakten, bekrefter de stigmaets sannhetsgehalt og legitimitet som politisk frontlinje. Da kan man bare forvente seg at flere reagerer som Mathias Fischer: «I alt dette finnes det likevel noe oppløftende. Aldrende menn er nettopp det, aldrende. De er stadig mer irrelevante i en tid de ikke forstår seg på.» Det går nemlig ikke an å argumentere mot definisjonsmakten, den må rives ned og erstattes med noe annet.

Men gubbene har jo et alternativ, og det er å bli med på utviklingen. Høre etter hva folk sier, i stedet for å gå i forsvarsposisjon og prøve å omdefinere samtalen. De som velger å senke skjoldene, vil nok finne at middelaldrende, hvite menn på ingen måte har vanskeligere kår i offentligheten enn oss andre. Og mer enn det bør man egentlig ikke forvente.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme