Annonse
00:00 - 14. desember 2018

Hvordan vurdere dybdelæring?

Læreplanreformen er forgjeves uten en reform av vurderingssystemet i skolen.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Annonse

I disse dager diskuteres revisjonen av læreplanen i skolen, den såkalte «fagfornyelsen». Den grunnleggende hjemmelen for fagfornyelsen er forankret i begrepet «dybdelæring», påpeker Sten Ludvigsen i et intervju Morgenbladet 30. november. Ludvigsen er den toneangivende arkitekten bak fagfornyelsen. Dybdelæring innebærer at elevene skal få tid og muligheter til å utvikle en dypere forståelse av, innsikt i, og evne til å kunne ta i bruk den kunnskapen de tilegner seg gjennom undervisningen på skolen i skriftlige og muntlige fag, gjennom kunnskapsforankrede tekster og ytringer.

Ordskiftet er i liten grad preget av at lærere eller skoleledere setter dagsorden. Det gjør gjerne professorer og tidligere utdanningsministere, som nå ser sitt snitt til å ta en debatt om det såkalte Kunnskapsløftets grunnleggende trekk – tretten år etter at læreplanen ble vedtatt enstemmig i Stortinget. Men mange utspill bærer preg av liten forståelse for hvilke utfordringer lærere står overfor når de skal invitere elever inn i fagenes kunnskapstradisjoner og arbeidsmåter.

Professor Rune Slagstad, for eksempel, utsteder bannbuller mot begrepet «kompetanse», som han av eller annen grunn mener ikke har noe med kunnskap å gjøre. I OECDs kompetansebegrep regnes det å kunne skrive, lese og snakke som kritiske kompetanser for læring i og på tvers av fagene. De kritiske kompetansene er et vilkår for dybdelæring. I Kunnskapsløftet kalles de kritiske kompetansene for «grunnleggende ferdigheter».

Leter vi etter ytringer om fagfornyelsen fra skolens folk, er gjerne tonen en annen. I et innlegg i Klassekampen og på sin egen blogg forteller Bjørn Bolstad, rektor ved Ringstabekk skole, at lærere uten problem lykkes med å arbeide kunnskapsorientert ved hjelp av Kunnskapsløftet. De fleste lærere skjønner da også uten videre at et systematisk og læringsstøttende arbeid med elevenes lesing, skriving og muntlige ferdigheter styrker elevenes dybdeforståelse i alle fag.

Likevel er lærere og skoleledere stor sett enige om at Kunnskapsløftet var overmodent for revisjon. De kompetansemålene læreplanen besto av, var for mange og ofte for krevende å nå. Skulle målene nås, måtte de være betydelig færre. Norskfaget var så kompetansemåltett at det bidro til at ansvarsfulle lærere ble motløse. 

Tiden var dessuten overmoden for at det i undervisningen ble lagt til rette for økt læringskvalitet. De grunnleggende ferdighetene – lese-, skrive- og taleferdighetene – ble i for liten grad tatt i bruk for å styrke elevenes læring. Kvaliteten på elevenes kompetanse var avhengig av at de var i stand til, i skrift og i tale, å vise at de kunne bruke kunnskapen på en relevant måte.

Professor Sten Ludvigsen argumenterte i intervjuet i Morgenbladet svært godt for hvorfor dybdelæring er nødvendig dersom læreplanen skal virke læringsstøttende. Men i intervjuet ble Ludvigsen ikke utfordret på at en avgjørende forutsetning for at norsk skole skal kunne ta i bruk en dybdelæringsstøttende læreplan: 

Vurderingssystemet må støtte opp under læreplanens læringstenkning, slik at forståelse og kunnskap blir kjernen i arbeidet i klasserommet, i motsetning til overfladisk pugging motivert og stimulert av heseblesende eksamens- og prøveforberedelser. 

Hvordan den faglige kvaliteten på elevenes tekster og ytringer i tale og skrift skal vurderes troverdig på en læringsstøttende måte, nevner han ikke. Dybdelæringsbegrepet kobles ikke til vurdering for læring, en vurderingspraksis som Kunnskapsløftet er bygd opp rundt. Dermed bidrar Sten Ludvigsen til å skape forvirring omkring hva dybdelæring faktisk vil innebære når den reviderte læreplanen tas i bruk. 

Allerede i 2009 ble det i en evaluering av det Nasjonale kvalitetsvurderingssystemet (NKVS) for grunnopplæringen (FoU Rapport 8/2009) påpekt at «på skolenivå fremstår ikke NKVS som et helhetlig system. Lærerne har vanskelig for å skille de ulike elementene i NKVS og bruk av dem, fra andre undersøkelser og verktøy. Å skape støtte til lokal evalueringskultur og kvalitetsutvikling er en utfordring i det videre arbeidet med utformingen av NKVS.» 

Denne kritikken er forståelig dersom man tar innover seg at det Nasjonale kvalitetsvurderingssystemet består av 21 ulike prøver, tester og eksamener og fem internasjonale prøver. Vurderingssystemet er kaotisk og modent for skraphaugen, spesielt gjelder det eksamen, som har sine røtter i latinskolens forberedende prøver til universitetet.

Vurderingssystemet er kaotisk og modent for skraphaugen.

Ludvigsens utydelige stemme når det gjelder vurdering i intervjuet i Morgenbladet forsterkes i artikkelen «Dybdelæring – historisk bakgrunn og teoretiske tilnærminger», skrevet av Ludvigsen, sammen med Ørjan Flygt Landfald og Øystein Gilje. Den er nylig publisert i Utdanningsforbundets tidsskrift Bedre Skole. Artikkelen til de tre forskerne må forstås som autoritativ, og derfor kvalifiserende, for hvordan begrepet «dybdelæring» skal forstås. Dessverre nevnes det heller ikke i denne artikkelen hvordan dybdelæring skal vurderes.

Dermed svekkes artikkelens relevans for praktisk undervisningsarbeid i klasserommet betydelig. Verre er det at den ikke nevner de kritiske kompetansene for læring, slik som bruken av språket som er gitt oss fra naturen, og kulturelt skapte redskaper for meningsskapende virksomhet, slik som skriftspråket og andre symbolsystemer, for eksempel dem vi bruker i matematikk. En av styrkene ved Kunnskapsløftet var som nevnt innføringen av grunnleggende ferdigheter som skriving, muntlighet og lesing, og at de grunnleggende ferdighetene ble forstått som læringsstøttende og intellektuelt utviklende i alle fag og på tvers av alle fag. 

Fraværet av det praktiske, de kritiske kompetansene for læring og vurdering i artikkelen som skal forklare hva dybdelæring dypest sett er, gjør at mange er blitt pessimistiske når det gjelder læreplanrevisjonens kvalitet og mulige påvirkningskraft. 

Sannsynligvis blir revisjonen av Kunnskapsløftet enda en reform uten noen som helst effekt. Fagfornyelsen vil være forgjeves arbeid om ikke også vurderingssystemet blir tilrettelagt slik at «dybdelæring» ikke reduseres til å bli et «buzzword» med uklar bruksbetydning.

Kjell Lars Berge

Professor ved Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Roar Hagen unnlater konsekvent å forholde seg til hva forskningen på klasse egentlig går ut på.»
«Jo mindre strenge opptakskravene er, jo mindre tillit vil staten ha til medlemsvalgte stipendkomiteer.»
«At et samlet fagmiljø kritiserer loven, bør få alle varsellamper til å ringe.»