Kronikk

Å tenke verden fra Afrika

Achille Mbembe bærer vitnesbyrd om at noe av den mest originale og kreative tenkningen om de felles menneskelige utfordringer vi står overfor i vår tid, faktisk finner sted i det Globale Sør.

Når professor Achille Mbembe lander i Bergen på invitasjon fra Holbergdebatten 1. desember er det ikke bare en av de mest betydningsfulle og originale postkoloniale intellektuelle som kommer til Norge for første gang. Mbembe har også vært en aktiv, sentral og nyansert bidragsyter til debattene om avkolonisering av akademia i sitt adopterte hjemland Sør-Afrika, hvor bevegelsen startet med #RhodesMustFall ved Universitet i Cape Town i 2015. Mbembe blir også å se på Litteraturhuset i Oslo 4. desember.

Achille Mbembe er født i Otèle i det fransktalende Kamerun i 1957. Han tok sin universitetsutdanning i Paris i Frankrike, med en doktorgrad i historie fra Sorbonne-universitetet i 1988, og en grad i internasjonal politikk fra Institut d'etudes politiques. Mbembe har hatt professoratet ved en lang rekke amerikanske universiteter, inklusive Columbia, Yale, Duke og Harvard. Han er for tiden tilknyttet W.E.B. Du Bois Research Institute ved Harvard University som forskningsprofessor. Han har også vært direktør for det viktigste vestafrikanske forskningsinstituttet, CODESRIA i Dakar i Senegal i perioden 1996 til 2000. Siden 2000-tallet har han hatt tilhold ved forskningsinstituttet Wits Institute For Social And Economic Research (WISER) ved Wits University, Sør-Afrikas ledende universitet i Johannesburg. Mbembe er gift med den fremtredende sør-afrikanske litteraturviteren og feministen Sara Nuttall, som er professor samme sted.

Se Holbergdebatten her fra klokken 15.00 1. desember.

Mbembe er et av få innvalgte medlemmer av det amerikanske vitenskapsakademiet, og har mottatt en lang rekke utmerkelser for sine vitenskapelige arbeider, som befinner seg i det faglige skjæringspunktet mellom historie og filosofi. Hans gjennombruddsarbeid internasjonalt var monografien On the Postcolony, som ble publisert i engelsk oversettelse på University of California Press i 2001, og raskt ble en sentral referanse i såkalte postkoloniale akademiske kretser. Postkolonialismen er en sammensatt intellektuell tradisjon, og Mbembe står i likhet med andre sentrale postkoloniale intellektuelle som Edward W. Said (1935–2003) i et ambivalent forhold til de deler av denne tradisjonen som har beveget seg bort fra å snakke om felles menneskelige verdier. Det fremstår til tross for denne ambivalensen som legitimt å plassere Mbembe innenfor den postkoloniale intellektuelle tradisjonen.

For understrekningen av at Europa ikke lenger er verdens sentrum, og at verden må tenkes ut ifra andre steder (i Mbembes tilfelle, ut ifra Afrika) er noe Mbembe deler med andre postkoloniale intellektuelle. Mbembe utmerker seg som akademiker ved sin beherskelse av faglitteratur i svært ulike disipliner og sin evne til å kombinere innsikter fra faglitteratur som tar utgangspunkt i tilsynelatende svært ulike samfunnsmessige og politiske kontekster fra Afrika, Europa og USA. Som offentlig intellektuell har han også vist en bemerkelsesverdig evne til å krysse de språklige og kulturelle barrierene mellom en frankofon og en engelskspråklig offentlighet både på det afrikanske kontinentet og i Europa, og å appellere til en bred akademisk leserkrets både her og der.

Den sentrale intellektuelle referansen i Mbembes senere forfatterskap, som inkluderer bøkene Out Of the Dark Night: essayer on Decolonization (først utgitt på fransk i 2011), Critique of Black Reason (engelsk utgave 2017), og den forestående The Politics of Emnity er den martinikanskfødte og for lengst avdøde antikoloniale intellektuelle Frantz Fanon (1926-61).

I norsk offentlighet har Fanon ofte blitt fremstilt av norske intellektuelle som knapt nok synes å ha lest noe annet av Fanon selv enn Sartres problematiske forord til Jordens fordømte som noe av en kontekstløs voldsfanatiker.

Mbembe leser, i likhet med sin britiske kollega og venn Paul Gilroy, Fanon i lys av hans samtid – som var skumringstimen for den mest brutale formen for europeisk kolonialisme i form av frigjøringskrigen i Algerie 1954-62, og som en talsmann for en universell humanisme inspirert av sekulære europeiske opplysningsidealer. Mbembe minner oss i Critique of Black Reason (2017) om at europeiske idealer om felles menneskelige vilkår og universell humanisme i lys av en samtidens verden som i stor grad uttrykker seg i form av rangering av mennesker, ulike former for apartheid, marginalisering og strukturell vold, lenge etter Fanons død vitner om et manglende samsvar mellom teori og praksis blant europeere.

Fanon var i siste fase av sitt liv en av de første som advarte mot fremveksten av en korrupt og selvberikende nasjonalistisk orientert postkolonial maktelite i ruinene av europeisk kolonialisme i afrikanske samfunn. For Mbembe er denne avkoloniseringens ambivalente tragedie et retningsgivende utgangspunkt for kritisk tenkning om ikke bare Afrikas, men hele verdens fremtid. Mbembe stiller seg kritisk og avvisende til essensialistisk og ekskluderende tenkning både i Afrika og Europa, og ikke minst til romantiske forestillinger om en førkolonial afrikansk gullalder. Han har også vært en skarp kritiker av bølgene av xenofobi og ekskluderende sør-afrikansk afrikansk nasjonalisme med dødelig utgang mot afrikanske flyktninger og migranter som har ridd post-apartheid Sør-Afrika som et mareritt.

Å tenke kritisk om kolonialismen og dens lange etterliv i det postkoloniale innebærer for Mbembe også å faktisk erkjenne at lokale afrikanske eliter var involvert i kolonialismens rasialiserte økonomi i form av deltagelse i europeisk slavehandel og deltagelse i kolonial undertrykkelse. Mbembe avviser også uvitenskapelig tenkning om «rase» før og nå. Avkoloniseringens ambivalente tragedie er for Mbembe at postkoloniale eliter i stor grad var blitt formet av europeisk nasjonalisme og fremskrittsidealer, ikke maktet å utvikle bærekraftige alternativer, og var mer opptatt enn noe annet av å erobre og beholde makten.

Mbembe har i kontekst av debattene om avkolonisering av akademia, utløst av #RhodesMustFall ved University of Cape Town i Sør-Afrika i 2015, uttrykt betinget støttet til avkoloniseringen av akademia. I Sør-Afrika har denne bevegelsen, i en kontekst hvor et overveldende flertall av landets svarte flertallsbefolkning lenge etter det rasistiske apartheidregimets (1948–1990) fall på ingen måte har råd til å ta høyere utdanning, fått betydelig oppslutning. Mbembe har i sine nyanserte bidrag etterlyst en større klarhet vedrørende programmet og målsettingene i krav om avkolonisering av akademia, og en klarere tenkning om hvilke utfordringer strukturelle spørsmål knyttet til nyliberalismen og den globale kapitalismens inntog i akademia stiller oss overfor.

Samtidig har han, i likhet med sin kamerunskfødte kollega ved University of Cape Town, Francis B. Nyamnjoh, advart mot risikoen for at krav om «avkolonisering av akademia» i den sør-afrikanske konteksten simpelthen degenerer til en form for svart sørafrikansk post-apartheid nasjonalisme som primært er opptatt av å stenge andre afrikanske akademikere ute fra sør-afrikansk akademia.

For den som i vår tid måtte tvile på det, så bærer Mbembe vitnesbyrd om at noe av den mest originale og kreative tenkningen om de felles menneskelige utfordringer vi står overfor i vår tid faktisk finner sted i det Globale Sør.

Sindre Bangstad

Forsker II, Sosialantropolog, KIFO (Institutt for kirke,- religion og livssynsforskning)

Mer fra Kronikk