Annonse
00:00 - 10. august 2018

Problemet er at læreplanene har est ut altfor mye

Kjære Gudmund Hernes. Du kaller humanister til felles kamp mot å kutte i læreplanen. Men jeg blir ikke med.

Annonse

«Humanister i det ganske land, foren eder», oppfordrer du i Morgenbladet 3. august. Du har lest at skolens læreplaner skal fornyes, og at historiske perspektiver skal bli mindre vektlagt i blant annet kunst, musikk og KRLE. Derfor kaller du nå til felles kamp. Men jeg blir ikke med. Jeg er riktignok humanist, men jeg ser behovet for at læreplanene kuttes, og jeg vet det innebærer vanskelige valg. Det betyr ikke at jeg mener humaniora bør dø, eller at historie ikke er viktig. Tvert imot vil jeg her bruke historie for å vise hvorfor samtidens læreplanutvikling ikke er så katastrofal som du virker å frykte.

I din kommentar forteller du nostalgisk om hvordan din første lærer, Ragna Bergheim, koblet sammen skriving, regning, bibelfortellinger og historie. Jeg kimser ikke av henne. Enhver lærers lykke må være å få et slikt ettermæle hos sine elever. Ragna Bergheim tilrettela for dybdelæring i praksis gjennom å fokusere på det viktigste læringsstoffet gjennom en rekke ulike tilnærminger. Spørsmålet er om dagens lærere har mulighet til å gå i dybden på samme vis. Svaret er åpenbart nei.

Det er ikke viktig om dybdelæring er gammel eller ny vin. Kanskje holder det å enes om at vinen er god?

Da du begynte på skolen i Selbu på slutten av 1940-tallet var skolen underlagt Normalplan av 1939. Denne planen er interessant lesning i et dybdelæringsperspektiv. I førsteklasse hadde du fem fag: kristendomskunnskap, norsk, regning, skriving og kroppsøving. Kanskje visste du ikke at det var fem ulike fag engang, Normalplanen oppfordret til å jobbe helhetlig. Kristendomsundervisningen inneholdt sterk vekt på bibelsk historie og kirkehistorie, men viktigst var det likevel at faget skulle være til grunnlag for elevenes «tro og til regel for deres liv». I planverket sto det videre at kristendomsundervisningen skulle være utelukkende muntlig de tre første årene. Lærerne skulle fortelle til barna, som ifølge planen fikk «lov til å gjenfortelle det de greier». 

I andreklasse fikk du antagelig også heimstadlære, og i tredjeklasse ble sang et fag. I sangundervisningen var et hovedmål å «oppdra elevene til å bli glade i god sang». Historie, geografi og naturfag ble først egne fag i fjerdeklasse. Også i 1939 ble historiefaget sett som viktig, blant annet for at elevene skulle «forstå det samfunn de lever i». Det er like viktig nå som da. Men samfunnet har forandret seg mye siden Normalplanens tid, ikke minst når det kommer til utdanningskrav.

Da du gikk på barneskolen var fagene færre og i mange tilfeller mindre omfattende. Skolen i seg selv var heller ikke påkrevd å gjennomføre. Syvårig skolegang ble først obligatorisk i 1959, og ti år senere ble skoleplikten utvidet til å vare i ni år. Kontrasten til dagens skolesystem og læringstrykk er enorm. Men vil vi tilbake til 1939?

Det kan faktisk godt hende mye var bedre før. Normalplanen understreker blant annet viktigheten av at barna alltid får tilstrekkelig tid til hvile og lek, og at barna får en «opplæring som er i best mulig samsvar med deres evner og anlegg». Det advares mot overdrevent fokus på pugging, oppfordres til å trekke leken inn i undervisningen, og argumenteres mot for mye eller feil bruk av lekser. Temaene kunne knapt vært mer aktuelle i dag. 

Selvfølgelig vil gjennomføringen av planer og perspektiver variere fra skole til skole og lærer til lærer. Men om vi skal akseptere premisset om at alt var så meget bedre før, bør vi i det minste ha klart for oss hvordan premissene var før, og hvordan de er nå. Religion var i Normalplanen begrenset til kristen trosopplæring. Menneskerettigheter fantes ikke, samiske forhold var ikke nevnt, engelsk var ikke obligatorisk som fag og IKT-opplæringen begrenset seg til at lærerne fikk en innføring i hvordan de kunne bruke hjelpemidler som lysbilder og filmapparater. Vi kan ikke gå tilbake til skolen slik den en gang var – eller var ment å være.

Du kan ha rett i at dybdelæring er «gammel vin på ny flaske». Men mens din lærerinne hadde et begrenset pensum å formidle, renner dagens beger over for både elever og lærere. Forskjellene i planverket du ble undervist etter, og hva dagens barn møter er slående. Og i motsetning til hva inntrykket teksten din etterlater var det altså ikke slik at alle lærte kunsthistorie, musikkhistorie eller religionshistorie utover kristne perspektiver da du var ung heller. Kanskje lærte dere det senere i utdanningsløpet, men dette var slett ikke for alle.

Vil vi tilbake til 1939?

Fortiden er ikke alltid som vi tror den var, og samtiden er ikke helt som den burde være. Vi kan lære mye av historien. Men jeg mener du, Hernes, retter baker for smed når du kritiserer prosessen med å utforme nye læringsmål. Problemet er ikke at dagens planer skal kuttes, problemet er at de har est ut altfor mye. Dagens læreplaner er for omfattende, og lærestoffet bør prioriteres. Slik at flere av dagens barn sitter igjen med kunnskap om hva som er aller viktigst, og slik at flere kan sitte igjen med like positive minner fra tiden på skolebenken som du har. 

Det er ikke så viktig om konseptet dybdelæring er gammel eller ny vin. Kanskje holder det å enes om at vinen er god? Men før vi hever glasset og skåler for barnas dybdelæring, må vi også lete etter kunnskapens tran. Den alle bør ha. Selv om ikke alle setter like mye pris på det. Vi må definere hva det er aller viktigst at alle lærer. Så kan heller noen velge seg videre fordypning i høyere utdanning. Slik du også gjorde i din tid.

Respektfull hilsen
Ragnhild Laird Iversen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»