Annonse
00:00 - 20. juli 2018

Stas å følge Erna i hasjmarsjen?

Unge Høyre fremstår som naive – vi trenger mindre rusmidler, skriver Helge Waal. 

Kanskje var det ikke så dumt at denne danske ølbilen mistet lasten sin i 1970. Foto: Susanne Mertz / Ritzau / NTB scanpix
Annonse

Markus Slettholm spår i Morgenbladet 6. juli at cannabis vil være legalisert innen få år i Norge. «Du verden så stas det blir å se Erna Solberg følge etter Unge Høyre i hasjmarsjen», skriver han.

Først dette: Slettholm bygger sine fremtidsspådommer på en nokså enkel gjennomgang av norsk narkotikapolitikk. Virkeligheten er noe mer kompleks. I «Vekkelser og veivalg» (Tidsskrift for Velferdsforskning nr. 3, 1998) har jeg beskrevet linjeskiftene frem til år 2000. Verdigrunnlaget ble utviklet på 1800-tallet som fellesskapets rett og plikt til å beskytte de sårbare med en kombinasjon av restriksjoner og ansvar for velferd og oppvekstvilkår. Mot århundreskiftet vokste alkoholproblemene inntil vi fikk et folkeflertall for en forbudslinje. Denne ble endret på 1920-tallet til en «skadereduksjonslinje» med kontrollert omsetning gjennom Vinmonopolet og kommunale skjenkerettsbestemmelser. Andre rusmidler ble regulert gjennom legemiddelloven som aksepterte bruk til medisinske formål, mens annen omsetning ble forbudt. Avhengighetspreget bruk ble i økende grad oppfattet som sykdom med helsevesenet i en sentral rolle.

Et nytt linjeskifte på 1960-tallet kom etter økende bruk av det som ble kalt «nye rusmidler» som ledd i sosiale og kulturelle strømninger. Helsedirektør Karl Evang oppfattet dette som en slags epidemi hvor sårbare grupper var truet av ruslidelser. Satsingen var forebyggende med skoletiltak, oppsøkende virksomhet og ungdomsklubber, samt styrkning av helsevesenet. Dette ble ikke oppfattet som en krig, selv om tollvesenet og politiet fikk nye ressurser.

Høyre ville ha en «narkotikageneral» med betydelige fullmakter. Fremskrittspartiet ville eksportere brukere og problemer til Jan Mayen.

President Nixons lansering av «War on drugs» i 1971 forandret ikke så mye på dette. Vi opplevde en kulturell uro hvor mange beskrev cannabis som ufarlig og «bevissthetsutvidende» stoffer som viktige. Men skadevirkninger ble raskt tydelige, og de gunstige virkningene viste seg tvilsomme. Bruken av cannabis blant ungdom økte. Karl Evang fikk siste ordet med sin devise: Vi trenger ikke mer cannabis. Vi trenger mindre alkohol.

Vanskelig ble det først da president Reagan i 1981 lanserte en massiv moralsk opprustning med satsing på politi og fengsel. Budet gikk ut til all verden; er dere med oss eller mot oss? Glem fattigdom og vanskelig livsvilkår. «Narkotika» er roten til alt ondt. Media ble preget av dramatiske oppslag og bekymrede foreldre. De politiske partiene – ikke minst deres ungdomsorganisasjoner – krevde politi og fengsel. Resultatet var en konkurranse i heving av straffebestemmelsene med lovrevisjoner i 1981 og 1984. Arbeiderpartiet og Høyre nådde taket med krav om livsvarig fengsel. Høyre ville ha en «narkotikageneral» med betydelige fullmakter. Fremskrittspartiet ville eksportere brukere og problemer til Jan Mayen. Kriminologen Nils Christie beskrev dette som moralsk panikk.

Stortingsmelding 13 (1985–86) lanserte begrepet «narkotikafritt samfunn», men advarte også mot «kontrollskadene». På 1990-tallet var skadevirkningen blitt klarere og utviklingen gikk mot mindre vekt på straff og fornyet vekt på forebygging og behandling . «Krigen» ble både i offentlige dokumenter og praktisk politikk gradvis avviklet. Det er i dag lenge siden bruk av illegale rusmidler i seg selv kunne gi fengselsdom. Det typiske er bøter, som man også kan få ved alkoholbruk. Helse- og sosialtjenesten har i lang tid hatt ansvaret for forebyggende tiltak og behandling, og en person med avhengighet har i dag lovfestet krav på vurdering og behandling i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Politiets innsats gjelder ikke bare omsetning og salg, men også forebyggende med bekymringssamtaler og advarsler. Skadereduksjon har i dag lenge vært en anerkjent målsetting.

Omsetning er likevel som hovedregel forbudt. I rusdebatten overdrives gevinstene ved dette voldsomt. Det kan imidlertid slås fast at forbud mot bruk med hjemmel i straffeloven er unødvendig. Dette kan legges til grunn for endring av lovgivning og reguleringer. Legalisering slik Slettholm og Unge Høyre anbefaler, er noe mer. Legalisering vil si at rusmidlene blir vanlige handelsvarer med en omsetning styrt av tilbud og etterspørsel, eventuelt sammen med salgsreguleringer. «La oss overgå Portugal» skrev Ina Roll Spinnanger fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk i fjor i Morgenbladet. Endringene på rusfeltet oppfattes altså som en slags konkurranse. Dagfinn Hessen Paust fra samme organisasjon hevdet i Dagbladet nylig at dagens politikk må endres av hensyn til barna som eksponeres for illegal omsetning. Thomas Kjøsen og Arild Knutsen fra Foreningen for en human narkotikapolitikk hevder i Klassekampen 10. juli at «Problemet er forbudet».

Det kan slås fast at forbud mot bruk med hjemmel i straffeloven er unødvendig.

På flere måter minner dagens debatt om den fra 1980-tallet. Den gang var «narkotika» roten til alt ondt. I dag er ondet «forbudet» og ikke stoffene, selv om folk dør oftere av legale enn av illegale stoffer.

Det er all mulig grunn til å se kritisk på norsk ruspolitikk og rimelig å vurdere erfaringene i Nederland, Sveits og Portugal, selvsagt også de som nå kommer fra områder og nasjoner som legaliserer rekreasjonell bruk av cannabis. Men eventuelle lærdommer må bygge på en rimelig kritisk analyse. Norge har dessuten mange verdifulle erfaringer, og mange av påstandene om gunstige effekter av legalisering er tvilsomme. Alkoholforskningen har vist igjen og igjen at pris og tilgjengelighet er vesentlige for bruksnivået. Holdninger og aksept avgjør ofte om og når en ungdom begynner. Dess mer bruk er normalisert og dess flere situasjoner den inngår i, dess høyere er bruken. Dess flere venner du har som er brukere, dess større sjanse er det for at du selv er eller blir bruker. Og dess oftere du bruker, dess større sjanse er det for problemutvikling. Det er ikke for ingenting at det er de legale rusmidlene som gir størst samfunnsproblemer.

Slik jeg ser det, fremstår Unge Høyre grunnleggende sett som naiv når organisasjonen kaster seg på en ny ruspolitisk stemningsbølge. Slettholm gleder seg til at Erna Solberg skal danse i Unge Høres hasjmarsj. Jeg tror kanskje bedre om Erna enn hva Slettholm gjør, og holder en knapp på gamle Karl Evangs devise: Vi trenger mindre alkohol og ikke friere adgang til mer hasj.

Helge Waal

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.