Professorene Frode Eika Sandnes og Tor-Morten Grønli skriver i Morgenbladet 25. mai at det er egoistisk snylting å skrive på norsk fordi forskerne ikke gir noe tilbake til det internasjonale forskningsmiljøet. De mener at norsk fagspråk bare bør brukes i noen sammenhenger, først og fremst i lærebøker til studenter og formidling til allmennheten.
Språkrådet er helt enig i at lærebøker spiller en svært viktig rolle for å videreutvikle norsk fagspråk, og her har mange fag og læresteder et godt stykke å gå. Det er også opplagt at forskere bør skrive på engelsk eller andre fremmedspråk til internasjonale fagfeller. Men skal politikkutforming, utredningsarbeid og samfunnsdebatt være kunnskapsbasert og på høyde med forskningen, krever det at norsk fagspråk er like levende og oppdatert som engelsk. Videreutvikling av norsk fagspråk kan ikke baseres på tilfeldig produksjon av formidlingstekster, kronikker og intervju i ny og ne. Da sitter vi til slutt igjen med et amputert fagspråk og et uthulet nasjonalspråk. Et fullverdig fagspråk er avhengig av symbiosen mellom vitenskapelig arbeid på den ene siden og lærebøker, NOU-er, rapporter, tekniske standarder og så videre på den andre siden.
Da sitter vi til slutt igjen med et amputert fagspråk og et uthulet nasjonalspråk
Det er ikke egoisme, men en genuin interesse for å videreutvikle norsk fagspråk på høyt nivå, som motiverer forskere som arbeider med å lage norske fagtermer. Språkrådet lager ikke selve termene, som Eika og Grønli later til å tro. Vi bistår og legger til rette for at forskere selv kan lage engelsk-norske termlister på sine fagfelt. Det gjelder fag som for eksempel kjemi, celle- og molekylærbiologi, kjønnsforskning, klimafag, lingvistikk, matematikk og bibliotekfag.
Forskerne som lager slike termlister, arbeider ut fra et helhetlig syn på språk og kunnskap, og resultatet er et viktig bidrag til oppfylling av universitets- og høyskolelovens krav om at institusjonene skal styrke og videreutvikle norsk fagspråk.
Åse Wetås