Annonse
14:51 - 04. april 2018

Vi tar ikke stilling til om eggdonasjon bør tillates

Annonse

Dette er Logikksjekk

 

Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt. 

Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjonen, enten konklusjonen er riktig eller ikke.

Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.

Denne uken: Klikk-journalistikk 

 

David Wikstøl har skrevet en kommentar til vår logikksjekk av Jan Tore Sanners argument mot eggdonasjon. Her forsøker vi å svare på innvendingene.

Hovedpoenget til Wikstøl er at vi gjør Sanners argument «svakere» enn det egentlig er. Det er vi ikke enige i. I vårt innlegg påstår vi at Sanners argument i hovedsak er en appell til følelser, og at argumentasjonen dermed ikke understøtter konklusjonen om at eggdonasjon ikke bør tillates. Vi tar ikke stilling til det overordnede spørsmålet om eggdonasjon faktisk bør tillates.

Wikstøl begynner med å foreslå at Sanners argument ikke avhenger av at eggdonasjon fører til «psykologiske eller sosiale problemer»:

«For det første virker det som om det å tenke negative konsekvenser kun som psykologiske eller sosiale problemer, er å sette listen for negative konsekvenser vel høyt. Da reduserer man også betydningen av eksistensielle spørsmål.»

I vår presentasjon av Sanners argument var intensjonen at «psykologiske og sosiale problemer» inkluderte lengsel, uvisshet og utrygghet. Vi vil ikke utelukke at det finnes «eksistensielle» problemer utover det psykologiske, men dette er uansett ikke en del av Sanners egen formulering.

I motsetning til Wikstøl, synes vi heller ikke at det er «lett å tenke seg» eksistensielle problemer som ikke gir utslag i psykologiske eller sosiale problemer. Det er i så fall uklart hva som skulle ligge i slike eksistensielle tilstander og ikke minst hvorfor de er negative.

Siden et slikt eksplisitt argument fra eksistensielle problemer ikke er å spore i Sanners formuleringer, har vi ikke forfulgt det i vår analyse.

Wikstøls andre innvending er at vi har svekket Sanners argument ved å legge til «utilitaristiske forhåndsantakelser». Det stemmer ikke. Wikstøl skisserer derimot et annet argument når han sier: «Er man mer pliktetisk anlagt, vil man kunne påstå at vi som samfunn har et ansvar og en plikt til ikke å sette noen i denne uavklarte posisjonen, uavhengig av om flertallet av disse opplever dette mer eller mindre negativt.»

Det kunne man naturligvis, men dette er ikke argumentet Sanner la frem. Han peker kun på negative konsekvenser av å skille «genetisk mor» fra «bærende mor», uten å formulere en generell plikt som kunne ha understøttet et pliktetisk argument.

Et pliktetisk argument, av typen Wiksøl nevner, ville naturligvis lede til spørsmål om hvilken konkret plikt det er snakk om og hvilken begrunnelse en slik plikt har, om noen. Men vi lar det ligge siden argumentets nøyaktig form er uklar.

Wikstøls tredje innvending er at Sanners argument egentlig tar utgangspunkt i «føre var»-prinsippet. Ifølge Diskusjonsnotatet til Høyres Prinsipprogrammkomité innebærer «føre var-hensynet at man viser varsomhet i å treffe beslutninger som ikke overskuer konsekvensene».

Vi er enig i at Sanner trolig legger prinsippet til grunn, men vårt poeng er at han måtte ha vist at det er stor usikkerhet knyttet til utfallet av lovendringen. Det holder ikke å simpelthen påstå at barna mister trygghet fordi de stiller spørsmål ved sitt opphav. I motsetning til hva Wikstøl hevder, krever ikke vi «kunnskap om konsekvensene», men kun at Sanner etablerer at det er risiko for skade på bakgrunn av den forskningen som foreligger.

Det holder ikke å simpelthen påstå at barna mister trygghet fordi de stiller spørsmål ved sitt opphav.

Hvis «føre var»-prinsippet derimot kun krever at det finnes noe usikkerhet knyttet til konsekvensene, da vil prinsippet nærmest alltid kunne brukes til å forsvare status quo.

Den fjerde, og siste, innvendingen er at vi selv bruker det retoriske virkemiddelet «appell til følelser». Bakgrunnen er at vi viser til et argument mot kjønnsnøytralt ekteskap som et annet eksempel på «tenk på barna»-feilslutningen. «Her kommer også logikksjekkerne med sin egen retorikk» ifølge Wikstøl, fordi:

«Å argumentere mot homofilt ekteskap er noe de færreste vil identifisere seg med, og illustrasjonen virker mer som et middel til å vekke motvilje hos leseren enn til å belyse svakheter i selve argumentasjonen.»

Dette er en misvisende fremstilling av hva vi skriver. Formålet med eksempelet er å illustrere en generell argumentform. Vi valgte dette eksempelet fordi det er et velkjent og lett gjenkjennelig tilfelle av den samme feilslutningen Sanner bruker. Vi antyder ikke at det er noen sammenheng mellom det valgte eksempelet og Sanners argument utover at de deler en felles argumentform.

Wikstøl er heller ikke overbevist om at det å appellere til følelser faktisk er en feilslutning. «Så er det problematisk å påstå at det å appellere til følelser er uberettiget eller ufornuftig i en moralsk debatt da mye av vår moralske intuisjon stammer fra vår evne til empati.»

Slik vi leser påstanden beror den på en misforståelse.

Slik vi leser påstanden beror den på en misforståelse.

Det er selvfølgelig riktig at argumenter med normative konklusjoner ofte avhenger av premisser som omhandler følelser. For eksempel, et argument for at skalldyr ikke bør kokes levende kan ha som premiss at skalldyr føler smerte når de kokes. Det er også godt mulig at moralske intuisjoner er sterkt forbundet med en evne til empati. Men ingenting av dette har noe å gjøre med feilslutningen kjent som «appell til følelser».

Slik vi bruker begrepet så viser det til tilfeller hvor taleren forsøker å vekke følelser hos tilhørerne, som igjen brukes for å danne aksept for et standpunkt. For eksempel, ved å fremprovosere avsky for skalldyr kan man overbevise tilhøreren om at de godt kan kokes levende. Dette leder typisk til argumenter som ikke understøtter konklusjonen.

«Hvem skal logikksjekke logikksjekkerne?», spør Wikstøl. Svaret på det er at alle er invitert til diskusjonen. Logikksjekk er ikke en logikk-fasit, men et innspill til den offentlige debatten. Riktignok er vårt bidrag begrenset til å handle om argumentasjon og retorikk, men det betyr forhåpentligvis ikke at vår analyse «blir siste ord» som Wikstøl frykter. Tvert imot ønsker vi mer debatt for å synliggjøre betydningen av argumentasjon.

Pål Antonsen
Ole Hjortland

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.