Annonse
09:43 - 11. mars 2018

Hvem skal logikksjekke logikksjekkerne?

Sanners «Tenk på barna»-argument er et konservativt argument mot å tillate eggdonasjon, og mer enn kun en retorisk appell til følelser. 

Annonse

Er det en feilslutning å tenke på dem det faktisk gjelder? Må man være utilitarist for å henge på greip logisk? Og hva med føre-var-prinsippet? I Morgenbladets logikksjekk 27. februar går filosofene Pål Antonsen og Ole Hjortland hardt ut mot Jan Tore Sanners argumentasjon mot å tillate eggdonasjon. Men henger deres egen logikk på greip, og hvem skal logikksjekke logikksjekkerne?

Jeg vil begynne med å berømme prosjektet om å analysere offentlig argumentasjon etter logikkens og argumentasjonslærens regler. Faren kan derimot være at det raskt blir siste ord, selv om denne analysen selv inneholder hull og skjevheter.

Sanners argument baserer seg på at barn født etter assistert befruktning mister «trygghet» fordi det får større uvisshet om eget opphav. Og dette sees i forbindelse med et allmennmenneskelig eksistensielt behov for å vite hvor man kommer fra.

Logikksjekkerne påstår så at det er uklart om dette egentlig er en konsekvens av betydning. Det gjøres til et empirisk spørsmål om disse barna får økt grad av psykologiske eller sosiale problemer. Det hadde selvfølgelig vært interessant og relevant med informasjon rundt dette, men det er ikke den eneste måten argumentet kan konstrueres på, og er ikke strengt nødvendig for at argumentasjonen skal henge på greip.

For det andre avslører dette kravet om målbare konsekvenser logikksjekkernes egne utilitaristiske forhåndsantagelser

For det første virker det som om det å tenke negative konsekvenser kun som psykologiske eller sosiale problemer, er å sette listen for negative konsekvenser vel høyt. Da reduserer man også betydningen av eksistensielle spørsmål. Det er lett å tenke seg en person med god sosial funksjon og få psykiske plager som likevel kjenner en eksistensiell lengsel, uvisshet og utrygghet knyttet til sitt opphav.

For det andre avslører dette kravet om målbare konsekvenser logikksjekkernes egne utilitaristiske forhåndsantagelser. Er man mer pliktetisk anlagt, vil man kunne påstå at vi som samfunn har et ansvar og en plikt til ikke å sette noen i denne uavklarte posisjonen, uavhengig av om flertallet av disse opplever dette mer eller mindre negativt. Eller sagt på en annen måte; Hvilken rett har vi til å sette noen i en slik situasjon? Det er heller ikke gitt, innenfor denne tenkningen, at antall negative og positive konsekvenser kan eller må veies mot hverandre.

For det tredje er det urimelig å kreve kunnskap om konsekvensene før avgjørelsen er gjort. Her er det også noe merkelig at det som klart kan oppfattes som en appell til føre var-prinsippet avfeies som vagt og illevarslende. Føre var-prinsippet er et rasjonelt berettiget prinsipp. Vi vet ikke omfanget av konsekvensene for denne avgjørelsen, da er det rasjonelt «å ikke åpne opp den døren».

Og til sist: Er det slik at å tenke på barna er en retorisk feilslutning i dette tilfellet? Dersom et slikt grep brukes for å avlede en debatt som egentlig handler om noe annet, er det ikke annet enn retorikk, men i dette tilfellet må det synes klart at det er etisk relevant å tenke på barna. Konsekvensene vil nødvendigvis gå ut over dem. Her kommer også logikksjekkerne med sin egen retorikk når de bruker illustrasjonen om argumentasjon mot homofilt ekteskap. Å argumentere mot homofilt ekteskap er noe de færreste vil identifisere seg med, og illustrasjonen virker mer som et middel til å vekke motvilje hos leseren enn til å belyse svakheter i selve argumentasjonen. Så er det problematisk å påstå at det å appellere til følelser er uberettiget eller ufornuftig i en moralsk debatt da mye av vår moralske intuisjon stammer fra vår evne til empati.

Å fremstille et argument så sterkt som mulig er en dyd innen filosofisk diskusjon, uavhengig om man liker konklusjonen eller ikke. Gjør man argumentasjonen svakere, mister prosjektet mening og opphører å være interessant. Det er her jeg synes logikksjekken faller gjennom.

Å sette fremtidige personer i en slik eksistensiell situasjon, og å skape et samfunn som legger til rette for det, kan oppfattes som ikke ønskelig i seg selv. Vi kan også spørre oss hvilke plikter og rettigheter som gjør seg gjeldende. Dette sammen med en skepsis mot å åpne for uforutsette konsekvenser gjør at dette argumentet henger på greip som et konservativt argument mot å tillate eggdonasjon, og mer enn kun en retorisk appell til følelser. Noen ganger må vi faktisk tenke på barna.

David Wikstøl er lege og idéhistorie-student

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.