«Det er viktig at det er etikken som setter grenser for teknologien, og ikke omvendt», sa kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) da han la frem Høyres prinsipprogramkomités biotekforslag. Mens teknologi utvider mengden av mulige valg, så er det moralske resonnementer som avgjør hva vi bør velge. På Dagsnytt atten (12.02.18) forsvarte Sanner forslaget som er blitt viet mest oppmerksomhet i mediene: eggdonasjon bør ikke tillates. Vi logikksjekker Sanners argumentasjon.
Les også: Offentlig debattanter, følg med her – her er Logikksjekk!
---
Dette er Logikksjekk
Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen, begge ved Universitetet i Bergen, driver Logikksjekk — en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt.
Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjon, enten konklusjonen er riktig eller ikke.
[ Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk. ]
Denne uken: Jan Tore Sanners argumentasjon i debatten om eggdonasjon.
---
NRKs Fredrik Solvang åpnet med spørsmålet: «Hvordan argumenterer du for at par der det er mannen som er ufruktbar, får hjelp, mens dersom kvinnen er ufruktbar, så får de ikke hjelp?» Sanner svarte med følgende:
Jeg mener at det er en forskjell på eggdonasjon og sæddonasjon. Med sæddonasjon så vil du ha én som er sæddonor som også er biologisk far. Men med eggdonasjon vil du ha én som da er genetisk mor og også biologisk mor, og så vil du ha én mor som da bærer barnet frem, hvor du også vil ha en biologisk tilknytning. Og det bryter med det som alltid har kunnet gi barn en trygghet, nemlig at mor som føder deg også er mor … Og det er jo slik at vi alle stiller spørsmålet en gang igjennom livet: hvem er jeg, hvor kommer jeg fra? Og den tryggheten vil jo alle barn ha når mor som da føder barnet også er genetisk mor.
For å forstå argumentasjonen må et par ting klargjøres. For det første trenger vi å skille mellom tre morsroller: genetisk mor, bærende mor og sosial mor. Den genetiske moren er personen hvis egg befruktes, mens den bærende moren er personen som bærer barnet frem. Til slutt, den sosiale moren er personen som har ansvar for barnet og dets oppdragelse etter fødsel. I mange tilfeller blir de tre rollene fylt av en og samme person, men det er ikke nødvendig. Dette er avgjørende for Sanner.
Det andre som må klargjøres, er likebehandlingsargumentet Sanner forsøker å svare på. Dette argumentet beror på et prinsipp som sier at alle situasjoner som er relevant like bør behandles likt. Gitt at sæddonasjon og eggdonasjon er relevant like, så følger det at hvis vi tillater sæddonasjon så bør vi tillate eggdonasjon.
Sanners innvending er å benekte at de to situasjonene faktisk er relevant like. Ifølge ham er den sentrale forskjellen at med eggdonasjon vil ikke én og samme person være både genetisk mor og bærende mor, slik det er i tilfellet med sæddonasjon. Det er åpenbart at dette er en forskjell, men den logiske byrden er å vise at forskjellen er moralsk relevant. Det er på dette punktet Sanners argumentasjon kommer til kort.
Sanners innvending er å benekte at de to situasjonene faktisk er relevant like.
Sanners eget argument mot å tillate eggdonasjon hviler på to premisser (P):
P1: Hvis eggdonasjon tillates, så brytes «båndet mellom genetisk mor og mor som da føder barnet».
P2: Hvis «båndet mellom genetisk mor og mor som da føder barnet» brytes, så vil barnet miste trygghet.
Denne formen for argumentasjon kalles konsekvensargumentasjon. Den argumentative strategien er å vise at en lovendring vil ha flere negative konsekvenser enn positive konsekvenser, og at vi derfor bør konkludere med at eggdonasjon bør forbli ulovlig i Norge. Mens P1 påstår at en bestemt konsekvens følger av å gjøre eggdonasjon lovlig, så påstår P2 at denne konsekvens er uheldig. Det er ingen uenighet om premiss P1, så Sanners argument avhenger i all hovedsak av P2.
For å avgjøre hvorvidt dette er godt argument må vi se nærmere på to spørsmål. Det første er i hvilken forstand barn født etter assistert befruktning mister «trygghet».
Det har ikke å gjøre med at noen vil miste retten til å kjenne til sitt eget opphav. Sanners prinsipprogramkomité har jobbet under antagelsen at denne retten bevares selv om eggdonasjon blir tillatt. Så en lovendring vil muligens lede til et eggdonorregister, tilsvarende det som allerede finnes for sæddonorer. I så fall vil dem som er født etter assistert befruktning med donoregg, ha rett på å få vite hvem donoren er, etter at de har fylt 18 år (Bioteknologiloven §2-7).
Og selv om vi skulle være enige med Sanner om barnet har større uvisshet om eget opphav, så er det uklart om dette egentlig er en negativ konsekvens av betydning. Sanner kunne ha hevdet at når barnet vet at genetisk mor og bærende mor ikke er samme person, så øker sannsynligheten for psykologiske eller sosiale problemer. Det er i så fall et empirisk spørsmål. Men Sanner bidrar ikke med informasjon som kan støtte en slik påstand.
Sanner bruker altså hensynet til barna i argumentasjonen, men uten å berettige at lovendringen vil slå uheldig ut for dem. Faktisk er denne retoriske manøveren så innarbeidet at den har fått et helt eget navn: det er et «tenk på barna!»-argument (fra engelsk «Think of the children»). Slike argumenter er igjen en variant av feilslutningen «appell til følelser». Dette er et forsøk på å fremprovosere følelser (for eksempel medynk, sinne, frykt) som leder en til å akseptere en bestemt konklusjon.
Sanner forteller oss at alle stiller seg selv spørsmål som: «hvem er jeg, hvor kommer jeg fra?» La oss anta at der er sant. I så fall medfører lovliggjøring av eggdonasjon at for noen vil svaret på hvem som er moren, bli mer komplisert. Det er disse barna vi blir bedt om å ta hensyn til. Men istedenfor å begrunne at det er skadelig for barna, så tyr Sanner til vage, illevarslende utsagn som: «Jeg synes det er et stort steg å ta og mener at vi trenger ikke å åpne opp den døren». Spørsmålet om hvorfor P2 beskriver en moralsk relevant konsekvens, forblir ubesvart.
Den emosjonelle appellen er på sitt mest effektive når beskrivelsen av konsekvensene er vage.
Dette er typiske trekk i «tenk på barna!»-argumentasjon. Det er generelt lett å fremprovosere sympati for barn, og det kan utnyttes retorisk. Vi trenger kun å snakke generelt om å være føre var, uten å faktisk sannsynliggjøre at negative konsekvenser følger.
For å illustrere det generelle poenget hjelper det å sammenligne med hvordan «tenk på barna!»-argumentasjonen er blitt brukt i debatter om kjønnsnøytralt ekteskap. Motstanderen begynner med premisset om at hvis homofile par får gifte seg, så kan de også adoptere. Og når homofile par adopterer, brytes båndet mellom barnet og én av de naturlige kjønnsrollene. Vi blir så bedt om å tenke på de barna som finner seg i en slik uvanlig familiesituasjon, i håp om at dette vekker motvilje. Den emosjonelle appellen er på sitt mest effektive når beskrivelsen av konsekvensene er vage.
Oppsummert: Sanners argumentasjon mot eggdonasjon er i hovedsak en appell til følelser. Det forblir uavklart hvorfor det er moralsk relevant hvorvidt én og samme person er både genetisk og bærende mor.