Annonse

Annonse

13:15 - 17. november 2017

Vi trenger mer av både kjøtt og planter

I diskusjonen om hvordan vi i Norge skal møte matsikkerhetsutfordringen trengs en bedre helhetsforståelse.

Ulendt: Omtrent to tredjedeler av de dyrkede jordbruksarealene er best egnet for gressproduksjon, skriver artikkelforfatteren. Foto: Schöning/ullstein / Getty Images

Elling Bere og Tormod Bjørkkjær mener vi må revurdere den utbredte holdningen om at store deler av landbruket vårt har naturgitte forutsetninger kun for kjøttproduksjon. Videre skriver de: «Det beste alternativet for helsen og miljøet er antagelig at norske bønder dyrker mer plantemat.»

Vi i Animalia mener også at vi skal øke planteproduksjonen. Dessverre ser vi at debatten om norsk matproduksjon ofte preges av manglende kunnskap og mangel på realisme i vurderingene rundt ressursene vi har til rådighet – særlig når det kommer til forholdet mellom planteproduksjon og kjøttproduksjon.

I Norge har vi en selvforsyningsgrad på under 50 prosent. Kjøtt, melk og egg er blant de få næringskildene vi er så godt som selvforsynte med. Etter vårt syn er det ingen motsetning mellom å øke planteproduksjonen og å øke kjøttproduksjonen i tråd med befolkningsveksten. Det er både mulig og ønskelig.

En bærekraftig matproduksjon må ses i sammenheng med ressursgrunnlag, befolkningsvekst og matsikkerhet. Jord er den mest grunnleggende ressursen i matproduksjon. I Norge er bare 2,9 prosent av landarealet fulldyrket jord. Det er fordi den norske topografien gir oss dette grunnlaget. Norge er blant landene i verden som har minst fulldyrket jord per innbygger. Til sammenligning har OECD-landene et gjennomsnitt på om lag 40 prosent fulldyrket jord av totalt landareal.

Innenfor planteproduksjonen setter også klima og jordsmonn klare begrensninger for kvaliteten og størrelsen på avlingene. Da naturalhusholdning fortsatt var en bærebjelke, ble det, som Bere og Bjørkkjær ganske riktig påpeker, dyrket korn som ble spist av folk i en betydelig større del av landet enn i dag. Men det skjedde med en dyrkingsteknikk, et avlingsnivå, en risiko for avlingssvikt og en risiko for avlingskvalitet som var skadelig for folkehelsen, som vi ikke kan akseptere i dag. Folk må gjerne dyrke sitt eget korn overalt i landet vårt. Men ut fra et matsikkerhetsperspektiv kan vi ikke som nasjon basere oss på det som bidrag til matforsyning.

Av råvarene i kraftfôr er det bare en begrenset andel som kan brukes til menneskemat i en normal situasjon.

Det er ingen tvil om at mat som ikke har gått veien gjennom husdyr, er en mer effektiv ressursutnyttelse. Men realitetene i Norge er at omtrent to tredjedeler av de dyrkede jordbruksarealene er best egnet for gressproduksjon. Omtrent én tredjedel av arealene er egnet til å produsere korn. Om kvaliteten på kornet gjør det egnet til menneskemat kommer an på de klimatiske forholdene.

2017 har vært et dårlig år for norsk planteproduksjon, med en våt høst. På grunn av lavere kvalitet, må det meste årets kornhøst derfor brukes til dyrefôr. Av kornet vi har brukt til menneskemat her i landet de siste ti årene, har andelen norsk korn variert mellom 30 og 80 prosent.

Bere og Bjørkkjær peker på problemet med at mennesker og dyr konkurrer om den samme maten. Det er en sterk forenkling. Det gjelder bare vekster som er spiselige for mennesker, men likevel brukes som dyrefôr. Av råvarene i kraftfôr er det bare en begrenset andel som kan brukes til menneskemat i en normal situasjon.

Bare om lag 10 prosent av det totale landbruksarealet brukes i dag til å produsere plantevekster som kan spises direkte av mennesker, som skyldes kort vekstsesong, jordsmonn og topografi. Årsaken til at produksjonen av poteter og grove grønnsaker har gått ned er økt import og endrede forbruksvaner. Det ville være bra både for folkehelsen og verdiskapingen om dette snudde. Økt produksjon av disse vekstene vil heller ikke beslaglegge store arealer og komme i konflikt med husdyrproduksjonen. 

Et sentralt argument for en høy norsk matproduksjon og et allsidig landbruk med en stor husdyrproduksjon, er at klimaendringene øker risikoen i matproduksjon i Norge og globalt. Forskere peker på at norske korn- og gressavlingene potensielt kan økes med 20–25 prosent. I tillegg har vi store fôrressurser i utmarka som kan og bør utnyttes.

All matproduksjon, både planter og husdyr, medfører utslipp av klimagasser. Bere og Bjørkkjær hevder at matproduksjon står for opp mot 30 prosent av de menneskeskapte utslippene, uten å si hvilke beregninger som ligger til grunn. FNs klimapanel og FNs organisasjon for mat og landbruk oppgir at jordbruket står for 14,5 prosent av de globale klimagassutslippene. Størrelsen på utslippene avhenger i stor grad av hvor i verden maten produseres. Asia har tre ganger høyere utslipp fra jordbruk enn Europa. I Norge står jordbruket for 8,6 prosent av de totale klimagassutslippene, ifølge SSB. Utslippene har gått ned siden referanseåret 1990, takket være at vi har verdens friskeste husdyr, effektiv produksjon, ubegrenset tilgang på vann, moderne husdyravl og velutviklet teknologi. 

Helt i tråd med anmodning fra FNs organisasjon for mat og landbruk tar vi i bruk egne ressurser og driver en bærekraftig intensivering av matproduksjonen. Vi mener derfor at det vil være feil å redusere kjøttproduksjonen i Norge. Vi bør heller øke kjøttproduksjonen i tråd med befolkningsøkningen samtidig som vi øker planteproduksjonen. 

Annonse