Annonse

Annonse

18:00 - 07. november 2017

Pornografien – og dens forvrenging

Kristenfolk var mye morsommere før. Da snakket de om synd og skam, og stemplet pornografi som Satans verk. Siden ingen lenger blir skremt av slik, har de skiftet retorikk og står nå og messer om obskure vitenskapelige effektstudier, med Bibelen bak ryggen.

En titt: «Det ville være perverst om menn responderte på undertøysbilder med å drive intensjonsanalyser», skriver Kjetil Rolness. Foto: Justin Sullivan/Getty images.

Andreas Masvie er en ung mann som har skrevet for Minerva, men har nå begått en kronikk i Morgenbladet i forlengelsen av debatten om Hugh Hefner og porno. Han presenterer seg som magasinredaktør og student i Oxford. At han også er tilknyttet den kristne Tankesmien Skaperkraft, nevnes ikke. Men jeg nevnes.

Jeg tilhører «en forunderlig forening av kulturradikalere og liberalister, som kaller pornokritikk for «’virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål’». Han siterer meg fra Dagbladet, og spør: Er nå porno så «uproblematisk som Rolness skal ha det til»?

Vel, jeg har ikke sagt at porno er uproblematisk. Ikke engang sex og samliv er det. Jeg har bare påpekt at pornomotstandere har omtrent samme forhold til fakta og sannhet som vaksinemotstandere og klimafornektere. Og at deres syn på mennesket, seksualitet, kjønn og makt er langt mer snevert og forstokket enn den du finner i mainstream pornografi.

Porno er nå engang hverken kjærlighet eller erotikk.

Ifølge Masvie er pornografien akkurat like fordervende på menneskesinnet som den var i svovelpredikantenes glansdager. Den gjør deg avhengig, du må ha stadig sterkere doser, den ødelegger holdningene dine og fører til aggressive og voldelige handlinger. Det finnes nemlig studier som viser at «hjernedelen som analyserer følelser, tanker og intensjoner, delvis deaktiveres når mannen blir vist bilder av undertøyskledde kvinner.» Godt å høre. Det ville være perverst om menn responderte på undertøysbilder med å drive intensjonsanalyser.

Og så finnes det moralsk og politisk engasjerte forskere i USA som man kan vise til. De kan kvantifisere selv det mest mangetydige innhold og lage slike statistikker: «Så mye som 90 prosent av alle pornografiske filmer kan beskrives som aggressive, voldelige eller dominerende (…) Et gjennomgående narrativ er at mannen presser seg på kvinnen, tilsynelatende mot hennes vilje, inntil hun ikke lenger greier å motstå.»

Nei, beklager, det gjennomgående pornonarrativ er at kvinnen er superduperkåt i utgangspunktet, eller blir det straks rørleggeren ringer på døra. (NB! Dette er ren fantasi!) Og den mest populære sjangeren på verdens største pornonettsted viser kvinner som er kåte på hverandre, uten stimulans fra rørlegger. («Lesbian» er øverst på Pornhubs «Top 10 Categories of All Time»).

Og akkurat som i feministisk antipornoretorikk får vi selvsagt noen antikapitalistiske argumenter som ikke brukes mot noen annen populærkulturelle sjanger: «Erotiske skildringer er naturligvis ikke problematiske i seg selv; det er å kommersialisere og massekonsumere dem som er problematisk. Det kan forvrenge det erotiske til sin motsetning; noe kaldt, vulgært og ofte bestialsk, og på denne måten forvrenges også noe i menneskene og i samfunnet.»

Det er helt utrolig hvordan vi kan kommersialisere og massekonsumere romantikk og kjærlighet, altså det som burde være enda edlere og finere enn sex – i reklame, TV-serier, spillefilmer, populærmusikk og kioskromaner – uten den blir forvrengt!

Og porno er nå engang hverken kjærlighet eller erotikk: Det er fremstillinger av seksuelle fantasier som søker å virke seksuelt opphissende. Noen tenner på pornoscener som andre synes er kalde og vulgære. Det må vi leve med. Og mange som raser mot pornoens «menneskesyn», tenner på porno i smug. Det er menneskelig, det også. Livet går videre.

Alle argumentene i denne kronikken er gamle, velkjente, misvisende og ugyldige – i den grad de fremsettes som argumenter mot all porno, eller porno som sådan. Jeg har diskutert dem nøye i en bok som heter «Sex, løgn og videofilm: Et usladdet oppgjør med mytene om porno» (Aschehoug 2003). Den er på 400 sider og har 40 sider med fotnoter og litteraturhenvisninger. Intet tyder på at den Rolness-kritiske Oxford-studenten har lest den eller engang kjenner til den. Han vil altså ha en «opplyst debatt» som tar høyde for «kompleksiteten» i problemstillingen, i motsetning til mine «unyanserte karikaturer», men han vet ikke hva jeg har skrevet om emnet. Han vet bare at porno fører til samlivsbrudd og voldtekt.

Jeg tror sannelig vi har fått nok et eksempel på «virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål».

Annonse