Annonse
00:00 - 06. oktober 2017

Mer tåke uten diagnoser

Annonse

Diagnoser for mentale lidelser er et vanskelig tema. Marianne Mjaaland gjør i Morgenbladet 29. september det unødvendig vanskelig, samtidig som hun kortslutter debatten med å si at diagnoser er ubrukelige som «objektive» kategorier. Hovedpoenget med mitt innlegg i Morgenbladet 22. september var at diagnoser nettopp ikke er «objektive kategorier», men prototyper som man kan ligne mer eller mindre på.

Diagnostiske kategorier kan ha mange svakheter ved seg, og mange er overflødige. Men det er ingen løsning å erklære alle ubrukelige. Det er en stor faglig utfordring å forbedre diagnosesystemene, og dette innebærer noe mer enn å lytte til «legens kliniske skjønn». Det er vitenskapens oppgave å finne frem til gode kriterier som gjenspeiler de mekanismer som mentale lidelser består av.

Språket er fullt av prototyper, men ikke alle disse har referanse til virkeligheten. La oss ta kategorien spøkelse. Spøkelser finnes ikke i den virkelige verden, men vi kan likevel ha kriterier for hva som skal gjelde for et spøkelse. Kriteriene for mentale lidelser må ha rot i virkeligheten, men mentale lidelser blir ikke til sykdommer av den grunn.

Marianne Mjaaland kan godt være en kritisk røst uten å spre tåke.

Når det gjelder vår tids diagnosesystemer, er det slik at fagforeningen for amerikanske psykiatere (American Psychiatric Association) har fått for stor definisjonsmakt. Med sitt siste diagnosesystem DSM-5 er de på ville veier med altfor mange diagnostiske kategorier som de vil ha anerkjent som sykdommer. Men denne sørgelige situasjonen er ikke noe godt argument mot diagnoser som sådan. Det er heller ikke noe godt argument at differensialdiagnostikk kan være vanskelig.

Medisinsk (og psykologisk) praksis er full av vanskelige, diagnostiske overveielser. Lider pasienten av lungeemboli eller lungebetennelse? Passer symptomene med bipolar 2 eller med borderline personlighetsforstyrrelse? Det er viktig å ta stilling til dette fordi det vil være avgjørende for valg av behandling og dermed for pasientens skjebne.

Jeg tror at også distriktspsykiatrien står seg på å dyrke en god diagnostisk kultur der de beste argumentene blir utslagsgivende. Jeg tror ikke at distriktene er tjent med tåke rundt mentale lidelser. Marianne Mjaaland kan godt være en kritisk røst uten å spre tåke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse