00:00 - 22. september 2017

Diagnoser og mentale lidelser

Vi trenger diagnoser for å kunne orientere oss i et ellers tåkete landskap.

Maleri av Édouard Vuillard (1895) «Sittende mann med foldede hender» (the metropolitan museum of art new york)

Diagnosedebatten

  • Marianne Mjaaland, psykiater og forfatter, skrev innlegget «Psykiatriens diagnoser i fritt fall» på Morgenbladets nettsider 29. august. Dagens diagnosesystem for psykiske diagnoser er ubrukelig, og psykisk helsevern egner seg ikke for pakkeforløp, skrev Mjaaland.

Psykiater Marianne Mjaaland har på morgenbladet.no 29. august en frisk artikkel om psykiatriske diagnoser. Jeg er langt på vei enig med henne i beskrivelsen av krefter som skyver samfunnet i medikaliserende retning, men ikke i hennes konklusjon om å avskaffe «diagnosevesenet».

Sakens kjerne er sykdomsbegrepet. Det forvirrer folk at ansvarlige aktører som Norsk Psykologforening, Norsk psykiatrisk forening og Helsedirektoratet er høyst uklare med hensyn til hva diagnoser for mentale lidelser referer til. I vår tid ser vi en økende og berettiget kritikk av at mentale lidelser forstås som (tradisjonelle) sykdommer. I en velutdannet befolkning strider det mot sunn fornuft at for eksempel personlighetsforstyrrelser skulle være forårsaket av en sykdom i samme forstand som tuberkulose er forårsaket av tuberkel-basillen.

Men ikke desto mindre kan det være nyttig å operere med en diagnostisk kategori som kan hete «emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse» (borderline). Det sier noe om alvorlighetsgrad, behov for behandling og hvilke rettigheter man har. Det at vi putter noen fenomener i en egen kategori, betyr ikke nødvendigvis at det er en sykdom. I de fleste tilfeller er det rett og slett feilaktig å sidestille diagnoser og sykdommer.

Vi må skille mellom de diagnostiske kategoriene og hva kategoriene refererer til. Hva skulle diagnostiske kategorier referere til om det ikke var sykdommer? Fremfor alt kan de referere til gyldige og relevante prototyper som har betydning for mental helse. Innenfor prototypen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse finnes en rekke kjennetegn som folk kan oppfylle i større eller mindre grad. Men om en person ligner ganske mye på prototypen, betyr ikke det nødvendigvis at vedkommende er sterkere rammet av borderline-sykdommen. Borderline-prototypen som vitenskapen har definert, kan dessuten være mer eller mindre nyttig.

I de fleste tilfeller er det rett og slett feilaktig å sidestille diagnoser og sykdommer.

Også i språket opererer vi med svært mange kategorier som er prototyper, mange av dem løst definert. Jeg bruker ofte kategorien «bergenser» som eksempel. Hva kjennetegner en (prototypisk) bergenser? Er det at hun eller han er født i Bergen, snakker bergensk, bor i Bergen, har foreldre fra Bergen, føler seg som bergenser, er skeptisk til striler eller heier på Brann? Slik kan vi sette opp en lang liste over kriterier på bergenser (eller andre kategorier). Oftest ser vi at det ikke finnes noen nødvendige kriterier, men at jo flere noen har av dem, jo lettere er det å bli enige om at jo, vi står virkelig overfor en bergenser. Å være bergenser er altså ikke et enten-eller-fenomen, det er et fenomen med flere dimensjoner.

Slik er det også med de fleste mentale lidelser. Det er prototyper vi snakker om, og de er mer eller mindre løst definert. Har du mange av kjennetegnene ligner du veldig på prototypen, har du få er du langt fra den. Men opererer vi først med diagnostiske kategorier, må vi også sette noen grenser. Det må finnes terskelverdier, for eksempelvis antall kjennetegn som må oppfylles for å få diagnosen. Hvor grensen går er betinget av mange hensyn.

Slike delvis tilfeldige grenser er man nødt til å akseptere når det gjelder diagnostiske kategorier som ikke defineres gjennom bestemte årsakskriterier. Med diagnosen kreft er et nødvendig kriterium påviste kreftceller, og enten har man kreft, eller så har man det ikke. Riktignok kan man være mer eller mindre rammet, men det gir liten mening å si at man har et «snev av» kreft. Slik er det ikke med mentale lidelser. Det finnes ingenting ute i verden som kan kalles borderlinesykdom i samme forstand som vi snakker om kreftsykdom. Det er ikke slik at noen personer er rammet av denne sykdommen. Men det finnes mange personer ute i verden som er ganske lik borderline-prototypen.

Mjaaland diskuterer diagnoser i forbindelse med såkalte pakkeforløp i psykiatrien. Det er ikke umiddelbart gitt at pakkeforløp vil forsterke medikaliseringstendensen i samfunnet. Det viktigste fordelen med pakkeforløp er at folk får rett på utredning og behandling av høy standard, uavhengig av hvor i landet de bor.

Jeg har selv drevet høyspesialisert behandling ved Oslo universitetssykehus. Våre Oslo-pasienter fikk i mange år langt bedre behandling enn tilsvarende pasienter i for eksempel Telemark eller Troms. Dette misforholdet kan muligens pakkeforløp bidra til å utjevne. Den viktigste ulempen med ordningen slik den er foreslått til nå, er at vi risikerer en kostbar byråkratisering, med for mye prosedyrer og for mange møter med for mange fagfolk. Det stjeler ressurser fra det folk trenger, som er høyspesialisert behandling.  

Det er fåfengt å tro at man kan avvikle diagnosetradisjonen innenfor psykisk helsevern. Samfunnet og borgerne trenger diagnoser for å kunne orientere seg i et ellers tåkete landskap. Men de må også opplyses om at det ikke dermed er sagt at det dreier seg om sykdommer. Det er en avsporing å føre folkelige bevegelser mot medikalisering inn på sporet mot diagnoser.

Sigmund Karterud er professor i psykiatri.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse