Annonse
00:00 - 29. september 2017

Psykiatriske «pakke­forløp» i tåken

Annonse

I Morgenbladet 21. september støtter professor Sigmund Karterud min skepsis mot medikalisering og at mentale lidelser ikke kan forstås som sykdommer i medisinsk forstand. Men han forsvarer diagnoser og diagnosesystemet vi er pålagt å benytte (ICD/DSM), forbigår han i stillhet. I dette systemet krysser du av på en meny av symptomer, og vips, så har du en diagnose, uten å si noe om alvorlighetsgrad eller behandlingsbehov. Slik kan Karteruds favorittdiagnose borderline personlighetsforstyrrelse stilles med 256 (!) ulike symptomkombinasjoner.

Karterud lanserer en alternativ tilnærming, prototyp-modellen, illustrert med kategorien «bergenser». En erfaringsbasert intuitiv gjenkjennelse av sykdomsbilder via symptomklynger ligger tett opp til legers «kliniske skjønn». Mange håpet at dette skulle innføres med det nye DSM-5. Det skjedde ikke. I stedet ble prosessen minst like korrupt og styrt av legemiddelindustriens interesser som i tidligere omganger. Vi står nå på stedet hvil med en ekstremvariant av det symptombaserte avkrysningssystemet, som splitter ytterligere opp og invaderer normaliteten, langt over i det parodiske.

Les Mjaalands første innlegg: Psykiatriens diagnoser i fritt fall

 

Med dagens diagnoser kan «pakkeforløp» sementere en ulik og dårlig tilpasset praksis.

Prototypene er også problematiske. For hvilke er mest relevante? Borderlinekategorien har overlappende symptomer med både traumelidelser, «bipolar 2» og til dels ADHD, og hvis rus er innblandet, overskygger det alt. For pasientene kan borderline være mer stigmatiserende enn traumelidelser og bipolar 2. Også behandlingen er forskjellig: Medikamenter til bipolar 2 og ADHD, og psykoterapi til borderline og traumer.

Altså kan samme pasient få minst fem forskjellige diagnoser og behandlingstilbud med samme symptombilde. I Karteruds spesialiserte behandlingstilbud ved Avdeling for personlighetspsykiatri ved Oslo universitetssykehus, er pasientene nøye utvalgt og motivert. I alminnelig distriktspsykiatri kan jeg forsikre om at en «tilfeldig» praksis er regelen heller enn unntaket, alt etter hvilken behandler pasienten ender opp hos.

Psykosekategorien er minst like komplisert. «Schizofreni» er sannsynligvis en sekkebetegnelse med ulike undergrupper, mange kanskje bedre forstått som traumelidelser, men vi har ennå ikke gode nok metoder til å skille dem fra hverandre.

Da er vi ved kjernen. Enten man bruker prototyper eller andre kategoridefinisjoner kan noen av dem gi en viss klinisk mening og være nyttig som en individuell, subjektiv overenskomst mellom pasient og behandler. Men som «objektive» kategorier, er diagnosene ubrukelige. De er ikke presise nok for kvantitativ forskning, som er naturvitenskapens metode, grunnlaget for medisinsk behandling og selve fundamentet for pakkeforløpene. De er tilfeldige og sier lite om hva den enkelte trenger. Med dagens diagnoser kan «pakkeforløp» sementere en ulik og dårlig tilpasset praksis.

Diagnosene tilslører psykiatriens sviktende kunnskapsbase. Når tåken er et faktum, foretrekker jeg å erkjenne dette, heller enn å skape fiktive navigasjonspunkter som i verste fall kan gi tunnelsyn.

Marianne Mjaaland er psykiater og forfatter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Enhver by med respekt for seg selv skal bli en smartby.»