Annonse
00:00 - 27. oktober 2017

Med eller uten Gud?

Selvsagt trenger man ikke moralske argumenter for å vise til Gud. Men vi må ta de religiøse tradisjonene og deres bidrag og innhold på alvor.

Disket? Mener Hauglid at biskop Desmond Tutu er diskvalifisert som moralsk stemme på grunn av sin tro? Her holder Desmond Tutu appell på Universitetsplassen i Oslo i 1984. Foto: Morten Uglum / Aftenposten / NTB Scanpix
Annonse

I en kronikk i Dagbladet 20. september fremholdt filosofen Ole Martin Moen at moral egentlig er «umulig med Gud». I en kronikk samme sted 6. oktober svarte filosofene Torstein Tollefsen, Hege C. Finholt og jeg at Moen overser det viktige filosofiske bidraget en religiøs tenkning og tradisjon har gitt moralen. Vi viste videre til filosofen Richard Swinburnes argument om at det er vanskelig å gi en fullstendig forklaring på verdens eksistens uten at man har noen form for gudsforestilling, og vi antydet at dette argumentet også kan anvendes på etikken.

Med dette som bakteppe utsettes undertegnede for et ramsalt angrep i Morgenbladets leder 20. oktober. Det hevdes at mine medforfattere og jeg er så freidige å hevde at vi har en mer solid moral enn andre som forsøker å oppføre seg ordentlig. Det er nær uforståelig for meg hvor denne lesningen kommer fra, om enn Swinburne-referansen nok gir noe av forklaringen. Det sies også i lederen at det er bekymringsverdig at jeg støtter Espen Ottosen (som for øvrig ikke er nevnt med ett ord i vår kronikk, og som åpenbart er i stand til å svare for seg selv).

Særlig bekymringsverdig er dette, sier lederen, all den tid jeg (fra 2005 til 2007) arbeidet med Oljefondet som leder av dets eierskapsavdeling og nå er nestleder i Nobelkomiteen. Jeg tilhører dermed «det ypperste etiske establishment». Jeg forstår det slik på denne lederartikkelen at det der ikke bør sitte mennesker som er åpne for at moralen kan ha en kilde utenfor mennesket og naturen.

Jeg skulle ønske lederskribenten EH (Espen Hauglid) hadde vært nøyere i sin gjengivelse av våre poenger. Siden han tar spesielt sikte på meg, skulle han også tatt seg tid til å undersøke hva jeg står for. Jeg befinner meg, filosofisk sett, i en bred naturrettslig tradisjon, der moralsk erkjennelse slett ikke er forbeholdt den med en bestemt tro, og der moralske begrunnelser ut fra fornuft og følelser anerkjennes og i høyeste grad kan ha samme praktiske, moralske kraft (eller endog sterkere praktisk, moralsk kraft) som et argument som viser til Gud eller en religiøs tradisjon. Ja, i offentlige rom med mange forskjellige religioner og livssyn, er det ofte påkrevd at vi legger til side en religiøs argumentasjon for våre moralske standpunkter.

I offentlige rom er det ofte påkrevd at vi legger til side en religiøs argumentasjon for våre moralske standpunkter.

Hauglid synes videre å være redd for at jeg står i en tradisjon som mener at heterofile menn ikke skal være likestilt med homser og kvinner. Hvor han vil med dette, eller hva han baserer det på hva angår mitt syn, vet jeg ikke. Jeg mener, som han, at det har skjedd store moralske fremskritt i vår moderne, sekulære tid, ikke minst i synet på kvinner og homofile. At også disse moralske fremskrittene har sin begrunnelse i et menneskesyn som i mangt er hentet fra religiøs og ikke minst kristen tenkning, bør man imidlertid ikke underslå. I mange av de store kulturkampene i vår nyere historie, fra kampen mot slaveriet til kampen for borgerrettigheter eller for funksjonshemmedes rettigheter, er det verdt å spørre hva den kampen hadde vært uten kristent livssyn og engasjement. Og mener Hauglid at Martin Luther King Jr. eller Desmond Tutu er diskvalifiserte som moralske stemmer på grunn av sin tro eller kristent baserte argumentasjon?

Hauglid tillegger meg den mening at en religiøs argumentasjon for Oljefondets etiske regelverk eller Nobelprisen til Ican ville ha stått sterkere og hatt mer kraft enn et argument der Gud ikke er med i «regnestykket», som han sier det. Hvor han har det fra at jeg mener det, lurer jeg oppriktig på. Jeg har arbeidet med argumenter og resonnementer knyttet til politikk og etikk i en årrekke, og jeg utfordrer Hauglid til å finne steder der jeg har fremmet et slikt syn.

Det mine gode filosofkolleger Hege Finholt og Torstein Tollefsen forsøker å gjøre sammen med meg, er å utforske hva de religiøse, herunder de kristne, moralfilosofiske tradisjonene har å fortelle oss, og hvilken plass en argumentasjon som baserer seg på den dype menneskelige erfaring av at det finnes noe guddommelig – slik den tanken er formidlet i religion, teologi og filosofi – kan og bør ha i dag. Espen Hauglid ser derimot undertrykkelse, tvang, overtro og ensretting i det vi skriver. Det er en nedstemmende måte å møte millioner av religiøse mennesker i dagens verden på når svært mange av dem argumenterer og kjemper for menneskets verd og rettigheter. Er det noen som nærmer seg dette temaområdet med fordommer og trangsyn, føler jeg det er Hauglid mer enn oss. Selvsagt tar vi utfordringer og innvendinger på alvor, men vi skulle ønske de var mer konsise og mindre harselerende enn dette.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.