Annonse
00:00 - 23. juni 2017

Moral blant morderne?

Hvis vi skal oppføre oss bedre overfor dyrene er dyrerettstankegangen en blindvei.

Trangt: Kalkunene i Lambourn i England har ikke akkurat en fest i det fri. Først skal de leve oppå hverandre, så skal de slaktes. «Aksepterer man at drap av dyr er moralsk galt i seg selv, slik dyrevernerne gjør, holder det ikke simpelthen å kutte ned», skriver Andreas Viestad. ⇥Foto: Tim Graham / Getty Images
Annonse

For veganske dyrerettsaktivister er valget enkelt: Ikke drep dyr. Ikke for kjøtt, ikke for sko eller pels. Og, siden livet og døden til våre husdyr er så nøye knyttet sammen, ikke bidra til deres død og fangenskap ved å drikke melk, spise ost eller seigmenn, eller gå med ull. Den enes genser er jo som kjent den andres kotelett.

De siste årene har dyrerettsaktivistene gått fra å være en fraksjon i den sære og aktivistiske utkanten av vår offentlighet – noe tenåringsdatteren i familien flørtet med før, etter eller samtidig med hestefasen og spiseforstyrrelsene – til å bli en premissleverandør. Ikke lenger latterliggjort (jamfør dette med «tenåringsdatteren», som – når du tenker på det – er litt morsomt formulert, men mer provoserende og mindre morsomt i dag enn om det hadde blitt skrevet for noen få år siden), i stedet gjenstand for moralfilosofiske drøftinger. Nevrobiologien oppdager stadig mer om dyrenes hjerner, som leder flere til å revurdere skillet mellom mennesker og dyr. Nobelprisvinner JM Coetzee, Noah, og flere med dem mener at mennesket ikke har rett til å påberope seg større verdi enn dyrene.

Siste nummer av Samtiden tar for seg dyrene, og hvordan de dør mens vi lever som før. Det er dyrerettsperspektivet som ligger til grunn for mange av tekstene om dyrehold, og ikke minst debatten rundt. I en kommentar i Morgenbladet 16. juni tar Lena Lindgren et oppgjør med det hun oppfatter som humanismens «blinde flekk»: tanken på at menneskene er hevet over dyrene. «Det gamle paradigmet råtner bort», skriver hun, og et nytt, med «dyreverd», kan eller vil erstatte dette.

Jeg opplever en motreaksjon mot det som frem­stilles som matsnobberi.

Debatten om vårt forhold til kjøtt kan minne om klimadebatten. Også her var det aktivister og vitenskap som tvang oss – den sløve majoritet – til å innse at noe alvorlig galt var på ferde og at vi ikke kan fortsette som før.

Kan vi tenke oss en liknende utvikling i vårt forhold til dyrene? Ja, men dyreretten lar oss ikke gjøre det. En gammel irsk historie forteller om en mann som spør om veien til Tipperary og får svaret: «Ja, men jeg ville ikke begynt herfra.»

Klimaspørsmålet er, på tross av sin alvorlighetsgrad, ikke svart-hvitt, men grått. Det er ikke CO2, men mengden CO2 som står i fare for å drepe kloden. Løsningen er å bidra til å minske utslippene, ikke å slutte å puste. «Jeg drar på interrail i sommer, kjøper bok om kjøttfri mandag, og har installert varmepumpe på hytta,» er kanskje ikke bra nok, men det er et steg i riktig retning.

Dyreretten viser veien til en verden uten utnyttelse av dyr for menneskelig vinning, ikke til bedre dyrevelferd eller mer bærekraftig kjøttforbruk. Aksepterer man at drap av dyr er moralsk galt i seg selv, slik dyrevernerne gjør, holder det ikke simpelthen å kutte ned. «Jeg mener at dyr har samme rett som oss til å leve, derfor spiser jeg bare kjøtt i helgene,» fremstår ikke bare som dobbeltmoral, men overlagt grusomhet.

JM Coetzees romanfigur og alter ego Elisabeth Costello blir etter hvert så oppslukt av menneskenes urett mot dyrene at hun har problemer med å se andre mennesker i øynene. I møtet med kjøttetere ser hun konspiratører til forferdelige overgrep.

«Å dø før tiden, for å bli spist av et menneske, er ikke dyrets ønske,» sier Noahs Siri Martinsen i siste utgave av Samtiden. «Etisk dyrehold» finnes ikke. Det er ny glanstid for bondehets.

Derfor hang jeg meg opp i at Morgenbladet – samme uke som det ble erklært at det gamle paradigmet sto for fall til fordel for et nytt, der dyrerett står sentralt – inviterte lesere og skribenter på pølsefest. Det kan vel i hvert fall ikke være riktig vei til Tipperary?

Finnes det moral blant morderne?

 

Å bry seg om dyrene er ikke nytt for oss som jobber med mat. De siste tiårene har etisk dyrehold, økologi og bærekraft vært noen av de viktigste temaene innen matfeltet. Kokker, bønder, matelskere og forfattere har vektlagt ulike måter å kombinere det å leve og spise godt med vårt ansvar for dyrene vi spiser. Det er humanisme på kjøkkenet og på gården.

Også hvis man mener at menneskene er på toppen av næringskjeden, også hvis man ikke mener at dyrs liv er like mye verd som menneskers, finnes det rom for moral. Ja, jeg mener at det er nettopp der rommet ligger for oss som spiser kjøtt, eller på annen måte medvirker til dyrehold. Det er en annen moral, tuftet på ansvar, ikke avholdenhet eller skyld. Det grunnleggende er dette: Hvis vi tar det på oss å bestemme over dyrenes liv og dyrenes død, hviler det et spesielt ansvar på oss.

Hode-til-hale-bevegelsen har vært opptatt av å benytte seg av hele dyret. Økobevegelsen har vært opptatt av dyrevelferd og bærekraft. Slow Food-bevegelsen av å lage allianser mellom forbrukere og produsenter. Og mange oppfatter seg ikke som tilhengere av en «bevegelse», men er minst like opptatt av dyrevelferd.

Gamle tiders hierarki mellom fine og mindre fine stykningsdeler har blitt utfordret, oppløst. Hva slags behandling dyrene har fått, deres evne til å leve gode liv, har blitt et kvalitetskriterium. Spis mindre og bedre kjøtt, har blitt et mantra.

Til grunn ligger verken dårlig samvittighet, eller troen på at dyrenes liv er ukrenkelige og like mye verd som menneskenes. På engelsk snakker man om «animal husbandry», og ved å benytte seg av det gammelnorske uttrykket «husbond» viser man til en mer helhetlig forståelse av matproduksjon, hvor menneskenes sentrale funksjon er rettferdiggjort gjennom kravene det stiller til oss.

Samtidig med at dyrerettsperspektivet får større plass i offentligheten, opplever jeg en motreaksjon mot det som fremstilles som matsnobberi. «Hvor kommer kyllingen fra, lissom. Er det så nøye da?» «Villsau meg her og frilandsgris meg der, kan vi ikke bare ha vanlig mat?» «Det er så vanskelig å få tak i skank.» «Alt dette er bare borgerlig salongprat.»

Er det frykten for å være en del av den ulidelig politisk korrekte matinteresserte middelklassen som maser om kortreist mat, økologi, bærekraftig kjøttproduksjon og bruken av alle stykningsdelene fra hode til hale som gjør at man velger å bli stående i den moralske spagaten mellom dyrerett og paradigmeskifte på den ene siden og pølsefest på den andre?

Andreas Viestad er forfatter, journalist og matskribent. Faglig ansvarlig ved Geitmyra matkultursenter for barn i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

«Det er i praksis umulig å trekke noen grense mellom lovlige og ulovlige ytringer»
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».
Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.