Annonse
00:00 - 16. juni 2017

Kjøtt og blod og mere blod

Annonse

NIPT er en ny blodtest som identifiserer fosterets DNA i mors blod. Vi reiste i vårt essay noen prinsipielle og praktiske spørsmål om innføringen av testen i fosterdiagnostikken. I Morgenbladet 9. juni anklager John Ludvig Larsen oss for nostalgi. Mon det. Larsens merkelapper bidrar lite til å opplyse den komplekse debatten. Han har heller ikke svar på sentrale spørsmål.

Vi ønsker å understreke følgende: NIPT kan tas tidlig i svangerskapet og er en mye mer potent test enn den vi har hatt i tidligere fosterdiagnostikk. Den kan analysere alle fosterets arveegenskaper. Noen vil hevde at det er et gode at kvinnen får vite «alt» om fosteret (slik Larsen later til å mene). Andre vil mene at ikke all informasjon bør være tilgjengelig før grensen for selvbestemt abort i uke 12. Mener Larsen at man skal kunne velge foster ut fra kjønn eller gener assosiert med bestemte personlighetstrekk og læreevner?

Vi forsøkte også å problematisere at mer informasjon ikke nødvendigvis gjør oss klokere, og at flere valg ikke nødvendigvis gjør oss friere. Genomisk medisin har vist at gener interagerer og regulerer en rekke egenskaper, at forholdet gen: egenskap ikke er én til én (se her moens-paradis og her og-biobabbel). Spørsmålet om barnets rett til en åpen fremtid relaterer seg til nettopp slike spørsmål, der informasjon om arvematerialet – allerede fra fødsel – kan avskjære mennesker fra fritt å velge sin fremtid: Genetisk informasjon legger føringer i livsvalg – selv om det ikke er kunnskap.

Dernest spurte vi hvem som har rett til å vite. Dagens fosterdiagnostikk er forbeholdt en liten gruppe gravide (primært kvinner over 38 år med økt risiko for foster med trisomi). NIPT er en enklere og mer skånsom test enn hva vi tidligere har hatt. Derfor utfordres alderskriteriet. Om NIPT innføres som test til alle (slik Larsen synes å gå inn for) støter vi på noen problemer: Hva med falske og inkonklusive testsvar? Hva med kostnadene for å teste lavrisikogrupper?

I tillegg spurte vi om vi skaper helseangst ved å innføre en test for gravide kvinner med minimal risiko for kromosomavvik hos fosteret. I slike debatter trekkes gjerne sjeldne tilstander hos fostre frem som skrekkscenario. Vi ønsker denne diskusjonen velkommen, men da må man også være tydelig på hvor hyppige disse tilstandene forekommer, hvor god den diagnostiske sikkerheten av testen er, hva man kan gjøre med den aktuelle tilstanden og hva som er helsegevinsten.

Når vi som samfunn tilrettelegger for – og eventuelt betaler for – et program hvor eneste nye reelle valg er fravalg av fosteret, risikerer vi å sende et signal til de personer som lever med nettopp disse tilstander i dag, om at de er uønsket. Det minner mer om fosterscreening enn diagnostikk. I tillegg fremmer det holdninger vi kanskje ikke ønsker i et samfunn med plass til alle.

 

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»