Annonse
00:01 - 23. september 2016

Moens paradis

Annonse

I forrige utgave av Morgenbladet kommer filosof Ole Martin Moen med et fremtidsoptimistisk forsvar for bioteknologiens potensiale for et samfunn fritt for «sorg, skrik eller smerte». Utgangspunktet er en ny bok av Eivor Andersen Oftestad og et essay av samme forfatter i avisen uken før. Andersen Oftestad etterlyser mer «magefølelse» og intuisjon, og mindre moensk argumentativ fornuft i de store spørsmålene om liv og død, abort og uønskede barn, handel med egg og livmorer – og ikke minst eutanasi.

Moen tar ikke utfordringen, men spør tilbake hvorfor det å selektere ønskede egenskaper (gjennom preimplantasjonsdiagnostikk og genredigering, vil jeg tro) prinsipielt sett er forskjellig fra andre former for påvirkning av foster og barn, praksiser samfunnet anser som naturlig og ønsket. Han viser her til foreldres og samfunnets arbeid med å fremme visse kognitive og sosiale egenskaper hos barn, samt gjøre dem «sunne, friske, tolerante og kunnskapsrike».

Er det ikke fare for å redusere barnet til et middel, snarere enn et mål i seg selv?

Moen etterlyser mer spesifisitet i debatten om bioteknologi – noen teknikker er akseptable, andre ikke – og han fremholder at det er på dette planet vi må diskutere, ikke om man er for eller mot prinsipielt sett. Men han går selv i samme felle når han er så lite konkret på hvilke egenskaper han vil fremme (sosiale og kognitive ferdigheter?) og hvilke han vil til livs (depresjon og schizofreni?). Genomisk medisin har så langt vist skuffende resultater for det eugeniske, transhumanistiske prosjektet, fordi genene i stor grad interagerer med hverandre og miljøet. Sykdommer – for ikke å snakke om egenskaper – er komplekse, polygene og multifaktorielle.

Erkjennelsen av at genomet utviser en stor grad av pleiotropi, altså at én genvariant virker inn på multiple trekk og egenskaper, bør være nok til å helle kaldt vann i årene til transhumanistene: Endring av ett gen vil medføre en rekke ukjente konsekvenser. Det finnes altså per i dag ingen realitet for visjonene om å fremselektere egenskaper, muligens ei heller i fremtiden.

Om man likevel vil diskutere spørsmålet på et prinsipielt plan, vil jeg tro at mange vil føle et visst ubehag ved tanken på å leve i et samfunn der noen egenskaper blir fremselektert fordi de er mer ønskelige. Dette ubehaget reflekteres i Bioteknologiloven. Den er en av verdens strengeste, og tillater kun at teknikken brukes på alvorlig, arvelig monogen eller kromosomal sykdom. At man i det hele tatt åpner for bruk av teknologien for å forhindre enkelte alvorlige sykdommer, samtidig som loven håndheves svært strengt, innebærer en erkjennelse av vi beveger oss i et vanskelig etisk grenseland. Preimplantasjonsdiagnostikknemda mottar da også bare mellom 20 og 40 søknader årlig. Dette er en svært annen realitet enn et samfunn fritt for Downs syndrom og depresjon, befolket av sosialt og kognitivt sterke individer, slik Moen fantaserer om.

Noe ganske annet er det på generelt grunnlag å fremselektere spesifikke egenskaper ved et foster. Jeg savner en refleksjon rundt hva en slik inngripen i «naturens gang» gjør med barnets livsprosjekt. Eller sagt på en annen måte: Er det ikke fare for å redusere barnet til et middel, snarere enn et mål i seg selv?

Jürgen Habermas har reist spørsmålet om vi ved genetisk manipulering risikerer å interferere i vår, menneskehetens, moralske selvforståelse. Vi forrykker oppfatningen av oss selv som resultat av genetiske tilfeldigheter og levd liv, og blir snarere et resultat av et annet individs intensjoner og vilje. Man trenger altså ikke lene seg til religionen for å navigere i en verden der noe kan defineres verdig og hellig. Moen ser ikke ut til å bekymre seg nevneverdig over det, men kritiserer hva han kaller en «generell konservatisme», nemlig at skepsis mot bioteknologi i reproduksjonsøyemed kan sammenlignes med generell skepsis mot moderne fremskritt, for eksempel vaksinasjon og antibiotika. Jeg synes sammenlikningen er søkt, den bidrar ikke til å bringe klarhet i komplekse spørsmål. Man kan være forkjemper for preventive helsetiltak i befolkningen, men samtidig bevare en viss sunn skepsis mot teknikker som potensielt griper inn i vår menneskelighet på en måte vi aldri før har sett maken til.

Ketil Slagstad er lege og medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»