Annonse
00:01 - 13. januar 2017

Kan alle tanker måles?

Pål Kraft demonstrerer en avleggs, dogmatisk og ignorant holdning til kvalitative metoder. Positivismestriden var ikke over likevel.

Annonse

Forskningsrådets program Bedre Helse skal fordele flere hundre millioner til forskning på helse og livskvalitet. I et intervju med tidsskriftet Rus og Samfunn går styreleder for programmet, Pål Kraft, hardt ut mot kvalitative metoder. Kvalitativ forskning har ikke hengt med i tiden, heter det, og han levner kvalitative prosjekter små sjanser i konkurransen om midlene han er satt til å forvalte. Det er oppsiktsvekkende at en så sentral aktør har så lite oppdatert innsikt i forskningsmetoder.

Ingen metoder kan benyttes til å svare på alt. Kvalitative metoder kjennetegnes ved nærhet til fenomenene som undersøkes. Data genereres oftest gjennom observasjon og intervju, men også ulike typer dokumenter kan belyse fenomenet som studeres. Kvalitativ forskning publiseres i økende grad i internasjonale topptidsskrifter, også på områder som medisin, som tradisjonelt har hatt kvantitative studier (RCT) som gullstandard.

Forskere risikerer å bli møtt av en forutinntatthet som grenser mot inhabilitet.

Kraft demonstrerer i intervjuet begrenset kunnskap om kvalitativ metode, men han har likevel bastante meninger. Han hevder at «med kvalitative metoder kan man spørre folk om deres tanker, følelser og meninger. Men med ny teknologi kan man måle hva folk tenker, føler og mener». Målinger av hjerneaktivitet kan selvsagt være nyttige både for kliniske og forskningsmessige formål. Men det betyr ikke at slike målinger kan erstatte for eksempel intervjuer. Kan vi for eksempel få innsikt i Krafts følelser og meninger om kvalitative metoder ved hjelp av EEG, FMRI og «eye-tracking», som han selv trekker fram som gode verktøy? Slike metoder er interessante nok, men de egner seg for helt andre spørsmål enn kvalitativ forskning stiller.

Kraft hevder at folk i noen grad kan beskrive hva de tenker, føler og gjør, men i mindre grad hvorfor. Derfor fungerer kvalitative metoder dårligere. Han vil heller benytte sensordata og lignende. Vi kjenner ingen som er motstandere av å bruke data fra slik teknologi, men det betyr ikke at de kan erstatte kvalitative data om hvordan folk gir mening til sine opplevelser. Å hevde at folk ikke vet hvorfor de gjør som de gjør, bygger på en oppfatning av at det finnes en slags «endelig sannhet», som en ren, objektiv størrelse.

Men er forskere eller måleinstrumenter alltid bedre egnet til å forstå dette enn folk selv? Hva om vi undersøker hva slags sosial situasjon som gir kontekst til oppfatninger? Pål Kraft synes å mene at man bør unngå å spørre, fordi svarene er forstyrrende elementer i jakten på objektive fakta. Vi avviser på ingen måte at teknologiske målinger kan gi viktig kunnskap, men det er fortsatt gode grunner til å undersøke folks tanker, meninger, holdninger og følelser.

Kraft omtaler det som underlig at forskere kaller seg «kvalitative», siden det er problemstillingene som styrer metodevalg. Men dette er selvsagt. Noen spesialiserer seg imidlertid på problemstillinger som undersøkes med kvalitative metoder, andre på problemstillinger som besvares best med kvantitative metoder. Mange gjør imidlertid begge deler. Det er uansett spørsmålene som er avgjørende.

Kraft mener altså at det ikke finnes viktige problemstillinger hvor kvalitative metoder er å foretrekke. Altså at det ikke finnes tilfeller hvor det er viktig å få utdypende svar fra folk, framfor, eller i tillegg til, svar på spørreskjemaer, biologiske markører eller andre typer data. Men er det urimelig å tro at det å observere og dokumentere prosesser tett, mens de pågår, kan gi interessant kunnskap? Kanskje til og med å spørre folk?

I tillegg studerer kvalitative metoder ofte grupper i sosial interaksjon mer enn isolerte individer. Det er både overraskende og urovekkende at lederen av et programstyre for flerfaglig forskning ikke kan forestille seg problemstillinger hvor kvalitative metoder er best egnet. Hvis problemstillinger skal styre prioriteringene, er det sneversynt å ignorere en hel metodetradisjon.

Vi trodde positivismestriden var over, og at den viste at samfunnet er komplekst. Ulike metoder utfyller hverandre. Vi er ikke imponert over at Kraft har «lest noen kvalitative studier» som han synes «minnet om forskning gjort for 50 år siden». Det finnes også kvantitativ forskning som ikke er av ypperste kvalitet, som for eksempel sliter med forholdet mellom korrelasjon og kausalitet. Det ville aldri falle oss inn å avfeie kvantitative metoder av den grunn.

At noen forskere utvikler tunnelsyn, er ikke ukjent i akademia. Det er imidlertid svært uheldig når disse oppnår stor makt over fordelingen av ressurser. Kraft er en sentral premissleverandør på dette feltet i mange år framover. Når han demonstrerer en avleggs, dogmatisk og ignorant holdning til veletablerte metoder, gir det et svært uheldig signal. Forskere som snart skal sende sine søknader til rådet risikerer å bli møtt av en forutinntatthet som grenser mot inhabilitet. Vitenskapelig åpenhet krever respektfull ydmykhet overfor ulike metoder og teorier. Er Forskningsrådet fornøyd med å ha en leder for et historisk stort forskningsprogram som ser ut til å totalt mangle denne åpenheten?

Kristin Buvik, seniorforsker, Folkehelseinstituttet
Arve Hjelseth, førsteamanuensis, NTNU
Marit Edland-Gryt, stipendiat, Folkehelseinstituttet
Sverre Nesvåg, forskningsleder KORFOR, Stavanger Universitetssykehus
Janne Scheffels, seniorforsker, Folkehelseinstituttet
Øystein Skjælaaen, stipendiat, Folkehelseinstituttet
Aksel Tjora, professor, NTNU

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer