00:00 - 09. september 2016

Ubehaget i magen

Dagens fremste handlingsfeminister og den menneskefiendtlige filosofien går i tospann, skriver Eivor Andersen Oftestad.

Illustrasjon: Anette L’orange / Blunderbuss, fra Eivor Andersen Oftestads bok Vi lager barn. Reproduksjon gjennom 500 år (2016)

Abortloven brukes av og til som et argument i debatten om sorteringssamfunnet: Hvorfor er det verre å abortere et foster med Downs syndrom enn å abortere et friskt foster? Før tolvte uke i svangerskapet er det uansett kvinnen selv som bestemmer. Liv og død, assistert befruktning og aktiv dødshjelp diskuteres for tiden, og opplysning er svaret på alle spørsmål. Opplysning om hva da? På hvilket grunnlag? Et lite tilbakeblikk:

«Mamma for abort» var overskriften da blogger og feminist Susanne Kaluza, ifølge Morgenbladet, høygravid og provosert vagget til 8. marstoget for å kjempe mot reservasjonsretten. Da reservasjonsstriden raste som verst i 2014, var det flotte damer med gravide mager og barnevogner som gikk i front. Hos meg vekket det ubehag at magen og babyen ble skjøvet foran når de argumenterte for at kvinner ikke skal oppleve noe motstand i sitt valg om abort. Sigrid Bonde Tusvik, som året før hadde laget tv-underholdning av sin egen graviditet og fødsel, skrev i Dagsavisen: «Akkurat nå kjenner jeg at jeg nesten er lei meg for at jeg ikke har tatt abort, for da skulle jeg gjerne ha snakket om det. Høyt og tydelig. Og uten skam.» For meg inneholder denne teksten et enormt sprik mellom erfaring og argument. Det samme gjør Susanne Kaluzas blogginnlegg fra 2013, «Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt». Hun lå på sykehuset for å skrape ut en etterlengtet, men mislykket, graviditet: «Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått an å bytte? Situasjonen var passe surrealistisk. Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge.»

  Det er noe med resonnementet som skurrer. Hvorfor er det ingen sammenheng mellom livserfaringen og det argumentet de fremmer? Handler det bare om «lyst eller ikke lyst på barn» for Kaluza? Og hva betyr «livet» for dem egentlig?

Annonse

«Arbeidsgruppens rapport vil diskuteres på åpent og demokratisk vis»