---
Les tidligere innlegg i debatten
«Er det selvopptatt å ha tanker om hvor og hvordan man skal begraves?», Etikeren, 29. juli.
«Personlige begravelser», Eivind Eggen, 5. august.
«Askespredning og anakronistisk gravferdslov», Lars Olle Engaas, 5. august.
---
Det finnes i dag flere alternativer enn de to gravferdsmetodene, kistebegravelse og kremasjon, som er tillatte i Norge. Den mest presserende problemstillingen knyttet til gravferd er i mange kommuner og mange steder hvordan man skal få plass til de avdøde. Nettopp derfor er det innført regler som begrenser hvor lenge man skal kunne bli liggende før plassen blir tatt i bruk på nytt. Men gravsteder er veldig plasskrevende. Over hele Norge, og verden, kommer det inn rapporter om at gravplassene er fulle. Dette skaper konflikter, siden det må avsettes relativt store arealer til nye. I tillegg ser vi at deler av Norge er uten reell tilgang til krematorier – noe som forsterker plassmangelen på gravlundene, siden det ikke finnes noen godt alternativ til kistegravferd. Likevel er ikke kremasjon fremtidens løsning – både miljø og plass tilsier dette.
Siden problematikken rundt gravferd er global, ser vi at designere og teknologer verden over har arbeidet frem forskjellige løsninger. Flere av variantene er per i dag basert på crowdfunding gjennom sider som Kickstarter. Dette er gravferdsmetoder og ideer vi som samfunn bør vurdere for fremtiden.
Et alternativ for plassbesparende, miljøvennlig og urban gravferd er å benytte oss av naturens egen metode, kompostering. «Urban Death Project» har vist hvordan man gjennom å lage en plassbesparende og verdig begravelsesarena kan bruke varm kompostering og naturens egne metoder for å la den avdøde vende tilbake til jorden – og ende opp som næringsrik jord. Denne jorden kan så de avdødes etterlatte velge å hente ut på et senere tidspunkt, ta med dit familien ønsker, og bruke til å plante nytt liv. Som et «Løvenes konge-barn» og humanist er dette noe som virkelig appellerer – gjennom at jeg i enda større grad får muligheten til å bli en del av livets sirkel.
Bygningen som er nødvendig for denne prosessen, er i de fleste tilfeller hverken spesielt dyr, uestetisk eller har andre sider ved seg som setter krav til hvor den kan settes opp. Den er i tillegg lett å gjøre tilgjengelig for de fleste. Utover at den skal ha noen etasjers høyde og litt tomteareal, krever ikke en slik bygning noen spesielle forhold. Samtidig gir dette gode muligheter for å inkludere livssynsåpne seremonirom i bygningen – slik at gravferd og seremoni kan foregå på samme sted, i verdige lokaler som er tilpasset formålet. Mangelen på slike lokaler er allerede en problemstilling mange steder i landet, og det gir en god mulighet til å slå to fluer i en smekk – bedre begravelsesutvalg og mer verdige seremonilokaler som kan tilpasses alle.
Kompostering er noe som virkelig appellerer – gjennom at jeg i enda større grad får muligheten til å bli en del av livets sirkel.
Det er samtidig viktig at vi forstår at nyvinninger på dette området ikke er for alle. Både lokale, religiøse og andre hensyn gjør det nødvendig at det finnes et utvalg metoder som kan benyttes for å gravlegge våre kjære. Dette ser vi elementer av i dag, hvor forskjellige grupper har mulighet til å fravike de felles retningslinjene for gravferd for å tilfredsstille blant annet religiøse hensyn. Slik tilpasning ser vi også gjennom at kommunale gravplasser allerede i dag er vigslet til flere forskjellige religioner – ikke bare kristendommen slik det var tidligere.
Som både Morgenbladets etiker Trond Berg Eriksen og antropolog Eivind Eggen er inne på, så er det et spørsmål om hvem gravferden er til for. Dette gir et visst rom for de etterlatte, men slik jeg ser det bør den være i tråd med min filosofiske overbevisning og i respekt for min person. Heldigvis slipper mine etterlatte å lure på om mitt medlemskap i Human-Etisk Forbund er utgått eller ikke, slik Eivind Eggen skisserer som en problemstilling 5. august. Medlemskap i trossamfunn utgår først når jeg skriftlig gir beskjed om det.
Hensynet til miljøet, tilgangen på ledige arealer, og endringer i befolkningens livssyn og syn på eksistensielle spørsmål, tilsier at vi må ha nye, bedre og flere metoder for å ta et siste farvel. I utvalget av seremonier har vi allerede i flere tiår sett et økt mangfold – en slik debatt og utvikling må vi også se på gravferdsfronten. Derfor er det viktig at vi får en grundig og god debatt om hvordan gravferdene skal gjennomføres i fremtiden – av flere hensyn. Hvilke alternativer skal jeg kunne velge mellom når jeg dør? Kan jeg skrive at jeg skal komposteres når jeg oppdaterer mine ønsker for hva som skal skje da?
Christian Lomsdalen er lektor i samfunnsfag og religionsfag.