Annonse
00:00 - 05. august 2016

Personlige begravelser

Annonse

Etikeren svarte fredag 29. juli på spørsmål om det kan regnes som selvopptatt å planlegge sin egen begravelse. Svaret hans berører flere sider av saken, men svarer ikke på selve problemstillingen. Ønsker til egen gravferd inngår i en rekke dyptgripende endringer i måten vi omgås døden på i disse dager, både praktisk og filosofisk. I den anledning ønsker jeg å tilby noen antropologiske innsikter fra feltet.

Hvis vi skal vurdere om det er selvopptatt å planlegge sin egen begravelse, er det et grunnleggende spørsmål vi må ha svar på først: «Hvem er begravelsen egentlig for?» Den avdøde eller de etterlatte? Svaret er begge, men på forskjellige måter. Både avdøde og pårørende har behov for et «overgangsrite» fra en identitet til en annen.

Religionsfriheten vår følger også med oss i døden. Første paragraf av gravferdsloven sier at «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.» Dette har blitt mer komplisert. Utviklingen tyder på at vi ikke blir mindre religiøse. Vi praktiserer derimot religion på nye, mer individuelle, premisser. Vi må derfor i større grad enn tidligere ta stilling til hvilken, om noen, tro eller livssyn som best kan ivareta avdødes ønsker. Etter en persons død kan det være vanskelig å tolke en utmelding fra statskirken, eller et utgått medlemskap i Humanetisk forbund, når seremoniform skal velges.

På spørsmålet om det er selvopptatt å ha ønsker til egen gravferd er svaret klart nei.

Dessuten har de mer tradisjonelle sidene av ritualet blitt problematisert av endringer ellers i samfunnet. Gravsted er et godt eksempel. I mer sammensatte familier kan valg av gravsted være et høyst omstridt tema. Klare ønsker fra den avdøde kan i slike tilfeller redusere konfliktnivået blant de pårørende betraktelig. For øvrig ønsker stadig flere en moderne versjon av «striesekken» – anonym minnelund.

Jeg vil også få uttrykke forbauselse over at Eriksen velger et såpass tabloid fokus på fiffige påfunn i livsfaseriter. Kultur er alltid i endring, og det er fullt mulig at ens ønsker både kan bryte med det oppleste og vedtatte, og inngå i en historie som gir mening for ettertiden. Som seremonileder har jeg god erfaring med å se på valgfrihet som utgangspunktet, ikke avviket. Eriksen er dog i godt selskap med landets kantorer, som hyppig klager sin nød over folks musikkvalg i seremonier. Men hvordan kan vi forvente at salmeboken skal kunne bidra til gode seremonier hvis folk ikke kjenner dens innhold?

Eriksen har derimot rett i at det vi nå kaller en konvensjonell begravelse vil bli sjeldnere med årene. At dette er et tegn på de dødes oppfinnsomhet, fremfor modnede eksistensielle vurderinger, vil jeg dog ikke være med på. På spørsmålet om det er selvopptatt å ha ønsker til egen gravferd, er svaret klart nei. Slike ønsker kan både være en veldig konkret støtte til dem som er igjen og bidra til en meningsfull avskjed med dem vi er glade i. Når det er sagt, så er vi alle alene med døden. Noen, «datter 45» sine foreldre, for eksempel, ønsker ikke å snakke mer om den enn nødvendig. Det må være deres rett.

Eivind Eggen er sosialantropolog, Fonus Begravelsesbyrå.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse