Segregering, både den som er synlig som etnisk og sosioøkonomisk klasse, lar seg lett avlese i det norske samfunnet, spesielt i Oslo. Denne typen segregering er spesielt relevant i diskusjonen om nyliberalisme som har gått her i Morgenbladet.
Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen hevdet nylig i disse spaltene at nyliberalismens økte vekt i den europeiske samfunnsstrukturen kan være bidrag til å forklare den økte appellen politisk islam har hos en del unge mennesker. Kristin Clemet og Thorbjørn Røe Isaksen har begge svart og problematisert denne påstanden. Røe Isaksen mener at bruken av begrepet er så vid og upresis at det ikke forklarer noe som helst: «Den bombastiske konklusjonen lover langt mer enn analysen og den svært tynne empirien kan levere. Artikkelen skaper flere spørsmål enn den gir svar."
Kristin Clemet påviser at staten på en rekke felter vokser, ergo kan det virke som om begrepet nyliberalisme – gitt at begrepet beskriver en stat som ribbet for redskaper og som overlater stadig mer til markedet – er dårlig egnet til å beskrive vår tid, og helt spesifikt det norske samfunnet. Imidlertid er det ikke slik at en aktiv og sterk stat utelukker adoptering av nyliberalisme som styringsideologi, og en slik styringsideologi trenger heller ikke gjennomsyre alle samfunnsfelt.
En ærlig beskrivelse av ordningen skulle tilsi at den het «karakterbasert skolevalg».
To helt konkrete fenomener i det norske samfunnet, boligmarkedet og utdanningsfeltet, kan være velegnet til å belyse hvorvidt begrepet gir mening anvendt på norske forhold.
På utdanningsfeltet har statens innsats økt markant i hele etterkrigstiden, og også de siste tiår. Et eksempel er det såkalte barnehageforliket. Det ble inngått på Stortinget våren 2003 av en allianse av Frp og SV. Forliket medførte at statens innsats på dette feltet økte radikalt, og foreldrenes egenbetaling ble kraftig redusert. Mens det i 2003 kostet 4600 kroner å ha et barn i kommunal barnehage, var prisen to år senere halvert. Her gikk altså staten inn i en del av utdanningssektoren og reduserte den private finansieringen.
Samtidig har det imidlertid foregått en annen vending, et eksempel er videregående skole. I Oslo har det siden 1998 eksistert en ordning som heter «fritt skolevalg». Det betyr at alle elever kan velge hvilken videregående skole de vil gå på, og de som har de beste karakterene, vil da stille først i køen. Det har hatt store konsekvenser, de sterke elevene har segmentert seg, og det har også de svake elevene. Slik har det oppstått et lag av a-, og b-skoler.
Det er sannsynligvis et gode for dem som er flinke på skolen, men for svake elever er det tilsvarende negativt. Dessverre viser en overveldende mengde forskning at barn og unges prestasjoner i skolesystemet i stor grad speiler hjemmets ressurser. Et ordning med «fritt skolevalg» forsterker da dette fenomenet, og når den etniske komponenten legges på toppen av det hele, så blir virkningen enda sterkere segregering. Dette er åpenbart en type politikk som straffer de svake og belønner de sterke, og som bruker mekanismer som konkurranse for å strukturere sektoren. Det nye politiske flertallet i Oslo ønsker å moderere dette systemet, men vil ikke gå tilbake til ordningen som eksisterte før 1998.
Et annet poeng i denne sammenhengen er bruken av begrepene «fritt» og «valg». En ærlig beskrivelse av ordningen skulle tilsi at den het «karakterbasert skolevalg». Det ingenting spesielt fritt ved denne ordningen, og slik trer beskrivelsen av den frem som en ren ideologisk-retorisk konstruksjon. Man kan gjerne være for en slik ordning, men man bør av den grunn ikke kalle den noe den overhodet ikke er.
Et annen felt som bør påkalles interesse, er boligsektoren. Fram til 1980-tallet besto det norske boligmarkedet av en rekke delmarkeder som var opprettet for å hjelpe folk til å bo til en overkommelig pris. Det eksisterte et stort segment som leide boliger som var underlagt husleiereguleringer, og det eksisterte en boligkooperasjon som gjennom samvirke med offentlig sektor skapte rimelige boliger der størrelsen på boligen man ble tilbudt avhang av behov, og ikke betalingsevne alene.
Dereguleringen av boligmarkedet skjedde på begynnelsen av 1980-tallet. Den var også populær, den ga ingen umiddelbare negative effekter for andre enn dem som var fattige, for atskillig flere medførte dereguleringen større formue. Dereguleringen av boligmarkedet fant imidlertid sted samtidig som også de offentlige kredittreguleringene ble nedbygget, dette ga raskt prisvekst og endte i en stor boligboble der svært mange mennesker endte opp forgjeldet og innrullert i sosiale ordninger. (Det såkalte Muntheutvalget, (NOU 1992: 30) gir en god beskrivelsen av årsakene til den økonomiske krisen som rammet Norge fra 1988, og som etter hvert utviklet seg til en systemkrise der blant annet de store forretningsbankene gikk over ende og ble reddet av staten.)
Norsk boligmarked er det mest deregulerte i hele Vest-Europa og har utvilsomt trekk som gjør at det må betraktes som et utslag av nyliberal politikk. 8 av 10 eier sin egen bolig, og det er svært høyt i vesteuropeisk sammenheng. Denne boligpolitikken har imidlertid medført at en by som Oslo er blitt stadig mer segregert, både etnisk og økonomisk.
I et deregulert boligmarked faller disse to kategoriene logisk nok ganske presist sammen. Det er svært få, om noen, som offentlig tar til orde for å regulere boligmarkedet på en måte som hindrer segregering. Heller ingen av dem som så flittig er bekymret for parallellsamfunn og etniske enklaver fremmer forslag om en boligpolitikk som gjennom reguleringer og subsidier endrer befolkningssammensetningen i bydelene.
Jeg lurer på om Kristin Clemet og Torbjørn Røe Isaksen kunne tenke seg å diskutere forholdet mellom deregulerte sektorer i samfunnet og segregering? Jeg undres blant annet om det kan være slik at nyliberale trekk ved den moderne staten fremstår som ønskelige selv om de fremmer segregering?
Erling Dokk Holm er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.