Annonse
00:00 - 17. juni 2016

Den paradoksale nyliberalismen

Annonse

Sentralt i nyliberal tenking er forestillingen om den spontane orden. Ifølge F. A. Hayek, danner den spontane orden grunnlag for hvordan verden er og hvordan mennesket erfarer og finner kunnskap om verden. Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet 17. januar 2014 at «Markedet var, eller er, et av de fremst eksemplene» på den spontane orden. En slik tro forstått som sannhet kalles doxa. Det nyliberale doxa forstår seg selv som universelt og sant. Derfor aksepteres ikke andre løsninger.

Det gjør nyliberalismen ortodoks for de troende og paradoksal for de ikke troende. Derfor tror en alt er mulig i nyliberalismen, uten det å stille spørsmål ved nyliberalismen. Der er ikke noe alternativ. Heller ikke i Kristin Clemets egen skolereform. Sentralt i den er særegne forestillinger om marked, frihet og autoritet. De har alle rot i den spontane orden. De utgjør et trehodet troll som en møter på Hayeks vei mot trelldom og de danner motsetningspar der veien inn i fremtiden deler seg mellom veien til trelldom og frihet.

Det første er «stor lokal handlefrihet», som står i motsetning til «forestillingen om at staten kan skape et likeverdig skoletilbud gjennom detaljregulering og -styring». Det andre er «frihet, tillit og ansvar til den enkelte lærer, skoleleder og skoleeier», som står i motsetning til «dagens detaljstyring av arbeidsmåter og organisering av opplæringen».

Slik henger den økonomiske forståelsen av barn som humankapital sammen med det nyliberale synet på lederskap.

Det tredje er «et tydelig og kraftfullt lederskap», som står i motsetning til «føyelige ledere som har tradisjon for ikke å legge seg opp i lærernes pedagogiske arbeid». Slik er det gjennom frihet fra statlig detaljstyring, innføring av marked (spontan orden) og styrende ledelse at samfunnet skal nå den nyliberale utopi, kalt kunnskapssamfunnet, der «befolkningens kompetanse er vurdert som den viktigste enkeltfaktoren i et lands økonomiske yteevne» Og da blir Norges fremtid avhengig av et tallfestet utdanningsnivå i en evigvarende global konkurranse der svake tall gir «det tydelige og kraftfulle lederskapet» rett til å disiplinere læreren.

Det gjør og at den svært problematiske konflikten nyliberalismens lederkult har med profesjoner i helse, politi og utdanning blir forstått som nødvendig. Derfor skriver Clemet at «Det har utvilsomt vært vanskelig for mange profesjonskulturer, for eksempel innen helse, kultur og utdanning, å møte krav til ledelse. Det kan selvsagt også være ubehagelig at det stilles krav til produktivitet og effektivitet.»

Ja, hvordan får en egentlig produktivitet og effektivitet inn i skolen? Clemet løste det ved å gjøre skolebarna i Norge om til en økonomisk størrelse. I Clemets nyliberale systemskifte er barna omtalt som «Humankapital – vår viktigste ressurs.» For «språk er makt», skriver hun. Begrepet «humankapital» kommer fra nyliberalismens høyborg, Universitetet i Chicago og professor Gary Becker (for øvrig også viseformann i alle nyliberale tenketankers mor, Mont Pelerin Society, i 1989). Han ser forholdet mellom mor og barn som et økonomisk forhold. Alt mor gjør, hvor mye omsorg, omtanke og oppmerksomhet hun gir barnet sitt, hvordan hun følger med på barnets utvikling, utdanning, hvilken mat barnet får utgjør mors investering i barnet som humankapital. I neste omgang sier det noe om hvilken inntekt eller avkastning moren får av investeringen i barnet sitt.

I begrepet ligger en konkurransefilosofi som hevder at de dyktigste og mest intelligente styrer og at de mindre smarte ikke gjør det. For humankapitalen arves også. Becker mener at gode humankapitalinvesteringer gjør en rik og høyt utdannet. Det lager en genetisk forklaring på ulikhet, på hvorfor noen er bedre og flinkere enn andre og da til slutt hvorfor noen utvalgte her rett til å styre og lede. Slik henger den økonomiske forståelsen av barn som humankapital sammen med det nyliberale synet på lederskap.

Nyliberal tenking forstår sosiale relasjoner som økonomi. Da blir også utdannings og oppdragelsesforholdet mellom lærer og elev i norsk skole forstått gjennom en økonomisk retorikk som investering, bestilling og resultat, kapitalkostnader og fortjeneste. Og det gjør utdanning av humankapitalen til en investering som skal betale seg og at kvalitet er et forhold mellom penger investert i skole og målbart utbytte. Dette regulerer utdanningsinstitusjonene og de blir ansvarliggjort for det.

Clemet hevder at ansvarliggjøring og åpenhet gagner skolen. Men samtidig står en i fare for å hindre pedagogikken i klasserommet ved at relasjonen mellom lærer og elev styres av de juridiske krav til dokumentasjon ved tilsyn og ikke av den pedagogikken som fremmer elevens læring. Det gjør at «drømmelæreren» blir stilt med ryggen mot elevene og ansiktet mot revisoren fra fylkesmannen. I Oslo har dette resultert i hele 3637 læringsmål i grunnskolen. Disse splitter opp kompetansebegrepet og en får en systemisk overflatelæring der læringen mangler sammenheng. Paradoksalt nok har den nyliberale friheten slik satt ny rekord i statlig detaljstyring, der troen på et perfekt regelverk med perfekte mål detaljstyrer den oppvoksende generasjons tankegang. Slik står de nyliberale paradoksene i kø.

I skolen er de synlige i måten en forveksler livet i klasserommet med nødvendige og absolutte sannheter som utviklingslover, nødvendige økonomiske mekanismer og sannheter om læring og utdanning. De er synlige i troen på at de økonomiske og historiske utviklingslovene er skjebnebestemte, at vi alle er fanget i den globaliserte økonomien, i en kamp alle mot alle der bare de sterkeste overlever. De er synlige i troen på at historien si rolle er å oppfylle profetier i samspill med de økonomiske utviklingslovene i et deterministisk historiesyn, at det globaliserte kunnskapssamfunnet er utdanningssystemet som avgjør konkurransekraften vår. At det er den som avgjør om vi klarer oss.

Videre er de synlige i troen på at alle i skolen er frie, om de bare tenker rasjonelt og ut fra egeninteresse. Og de er synlige i sosiale dynamikker i lederskapet i skolen, i den tilhørighet til, og forsvar av verdier og sannheter lederskapet selv hevder de ser, og i rollen lederskapet spiller som voktere av denne sannheten. De er synlige i kampen mot de som er til hinder for friheten. De er synlige i rettferdiggjøringen av maktbruk mot, og knebling av kritikere. De er synlige i nødvendigheten av å handle i pakt med den rette tro, i pakt med de økonomiske lovene, i pakt med den eneste sannheten. Og de er synlige i troen på at de som ikke tilpasser seg denne sannheten må nedkjempes eller forvises.

Varianter av dette finner en i sektorer som helse, politi og skole. De har opphav i det nyliberale doxa og paradoksene som oppstår når innfører den spontane orden ved å trekke slutninger fra økonomiske lover over i sosiale fenomen. I den nyliberale ortodoksien ser en bort fra slike paradoks for å rettferdiggjøre nyliberal ideologi og de maktforhold nyliberalismen skaper og vedlikeholder. Det tror jeg Clemet vet så altfor godt.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.