Annonse
00:00 - 13. mai 2016

«Tung symbolsk vold», Fløgstad?

Kjartan Fløgstad antyder at Édouard Louis lyver lidelsen på seg for å bli litterær stjerne, skriver Vigdis Hjorth.

 

Arbeiderkamp: I sin nye essaysamling Etter i saumane kritiserer Kjartan Fløgstad (til høyre) fremstillingen av arbeiderklassen i romanen Farvel til Eddy Bellegueule av Èdouard Louis. Foto: Christian Belgaux og Ellen Lande Gossner
Annonse

FLØGSTAD VS. LOUIS

I essaysamlingen Etter i saumanekritiserer Kjartan Fløgstad fremstillingen av arbeiderklassen i romanen Farvel til Eddy Bellegueule av Édouard Louis.

Les tidligere artikler i debatten og anmeldelser av de to bøkene på morgenbladet.no - klikk på titlene for anmeldelser, se flere lenker nederst i saken.

Hør podcast med Kjartan Fløgstad her.

 

Det har oppstått debatt etter at Kjartan Fløgstad i Etter i saumane anklager forfatteren Édouard Louis for å henge ut arbeiderklassen i debutboka Farvel til Eddy Bellegueule.

Kanskje det har noe for seg, jeg vet ikke, jeg har ikke lest Louis’ bok. Likevel klarer jeg ikke la være å svare på Fløgstads innlegg i Morgenbladet 6. mai.

Han åpner med å skrive at klisjeene om den råbarka og voldelige arbeideren er dypt nedfelt i elitetenkningen, i populærkulturen og vår kollektive bevissthet. Det kan godt være, det kan han godt ha rett i.

Han skriver at Louis gir «sjølopplevd ammunisjon» til slike fordommer. Det kan han sikkert ha rett i, og jeg er enig i at når en bok blir en slik suksess som Farvel til Eddy Bellegueule, er det alltid smart å spørre hvorfor, det vil si, rette søkelyset mot publikum, markedet og ja, vår kollektive bevissthet. Hva er det i denne boka vi, folk vil ha, liker så godt. Fløgstad mener det er den forferdende beskrivelsen av den alkoholiserte, voldelige og skitne arbeiderklassen.

Men Fløgstad stopper ikke der – han kaster seg inn i debatten om «virkelighetslitteraturen» fra en uventet vinkel. Siterer en journalist som dro til hjembyen til Louis, som i virkeligheten heter Hallencourt, som oppsøkte mora til Eddy, som forfatteren het den gangen, som heter Mónique, skriver Fløgstad, og hun kjenner seg ikke igjen i boka. «‘Vi har gitt han kjærleik og aldri vore homofobe’, seier ho.» Som om noen trodde hun ville si noe annet?

Søstrene til Eddy, Mélanie og Candy, er enige med mora, skriver Fløgstad, det samme er naboene. Trodde noen de skulle si noe annet?

Det følger et stort ansvar med å beskrive virkelige mennesker og miljøer.

«Og vesle Andy», fortsetter Fløgstad, «har han slått og plaga storebror Eddy, eller er det tvert imot Èdouard Louis som utøver tung symbolsk vold mot dei yngste familiemedlemmene?»

Her går det i svart for meg. Hvordan ville litteraturhistorien sett ut om de undertrykkede og utstøtte, om de overgrepsutsatte skulle ta slike hensyn til sine omgivelser Fløgstad her ser ut til å mene?

Har ikke litteraturen sett fra de undertrykkedes og utstøttes side vært viktig for all frigjøringskamp, fremmet bevisstgjøring og berettiget harme, særlig i den arbeiderbevegelsen Fløgstad er så opptatt av?

Oskar Braatens verk?

Skulle litteraturen som beskriver overgrep på de mest forsvarsløse og stemmeløse ikke vært skrevet, fordi overgriperne og de tause vitnene, gjerne like maktesløse som ofrene, ville føle ubehag i møte med tekstene? Skulle ikke Aksel Sandemose skrevet om fabrikkarbeiderlivet i den lett gjenkjennelige småbyen Jante, fordi noen mente skildringen var urettferdig, mot dem selv? Sandemose skriver vakkert om sin arbeidsomme, nøysomme far, og kanskje skulle Louis bestrebet seg på å finne noen å skrive vakkert om, men hvordan ville Sandemoses beskrivelse av det øvrige Jante-samfunnet sett ut om han skulle tatt slike hensyn under skriveprosessen som Fløgstad ser ut til å mene Louis skulle gjort?

Hadde journalister dukket opp på døra til Sandemoses søsken og naboer ville de garantert gitt uttrykk for at de ikke kjente seg igjen i En flyktning krysser sitt spor, det var slett ikke slik det sto til i byen.

Det følger et stort ansvar med å beskrive virkelige mennesker og miljøer, og en teksts litterære verdi og samfunnsmessige betydning bør helst overskride de menneskelige omkostninger den kan ha, men den slags regnestykker er umulige å løse og svaret aldri gitt én gang for alle, derfor blir vi aldri ferdige med å diskutere slike spørsmål.

Men i sitt innlegg i Morgenbladet går Fløgstad lenger enn bare å stille spørsmålstegn ved en litteratur som bruker levende modeller og som de levende modellene ikke kjenner seg igjen i.

Ved å antyde at Louis utøver «tung symbolsk vold» mot sine yngre familiemedlemmer, trekker han den unge homofile Eddys erfaringer i tvil, antyder at det ikke har vært så vanskelig å være Eddy som boka hevder, antyder at Louis lyver lidelsen på seg for å tjene penger og bli litterær stjerne. At det er motivet bak å skrive boka.

Det er en lite hyggelig mistenkeliggjøring og samtidig en suspekt hypotese. Middelklassen har et veldig behov for å få sine fordommer om en håpløs, voldelig og homofob arbeiderklasse bekreftet, dette gjennomskuer den tjueårige Eddy, finner ut at han vil tjene penger og bli berømt på dette klarsynet og setter seg ned ved skrivebordet?

Er det ikke mer nærliggende å tro at boka har blitt en suksess fordi Eddys lidelse merkes i teksten, gjenkjennelig for mange som av ulike grunner har opplevd utstøtelse og undertrykking, på grunn av legning, kjønn, etnisitet, klasse, at smerten merkes?

Å ikke bli trodd når man har opplevd overgrep, forsterker smerten. I sin mistenkeliggjøring og bagatellisering av offerets historie stiller Fløgstad seg i denne saken på maktas side.

Vigdis Hjorth er forfatter.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvererklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.