Annonse
00:00 - 15. april 2016

Nyliberalismens ektefødte barn

Det er ikke religion, men ydmykelse og utenforskap som skaper grobunn for jihadisme og ekstrem salafisme. I dagens Europa står ekskluderingen i nyliberalismens tegn, skriver Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen.

«Vi må spyle avskummet vekk fra gatene!» Opptøyene blant innvandrerungdommen i Paris’ forstededer i 2005 ble møtt med vannkanoner og tåregass. Myndighetene angrep symptomene, ikke årsakene. Bildet er fra dokumentarserien «Suburbia» av fotograf Arnau Bach, han fulgte forstadsungdommene fra 2005 til 2012. Foto: Arnau Bach
Annonse

Forbindelsen mellom fattigdom og åndelig død er et sentralt tema i filosofen Hegels forelesinger i Berlin i årene 1817–21. De som faller utenfor arbeidslivet og øvrige former for organisert fellesskap, marginaliseres i en slik grad at de ender opp som usynlige. Manglende innpass på arenaene der anerkjennelse oppnås og selvrespekt dannes, gir ifølge Hegel grobunn for en «pøbelmentalitet» i form av «et indre opprør mot de rike, mot samfunnet, mot regjeringen». Misunnelse og hat slår rot hos dem som faller utenfor, og rettes mot dem som har mest. Hegel viste til England som den mest utviklede industrinasjonen i sin samtid, der stor rikdom eksisterte side om side med den verste fattigdom og den mest fremmedgjorte pøbel. Jo mer samfunnet preges av det Hegel kalte den selvtilstrekkelige individualismens atomistiske ånd, desto mer vil de sosiale og moralske båndene individene – og klassene – imellom svekkes. Faren vil øke for at de som faller utenfor, tyr til vold ut fra en opplevelse av å være uten reelle muligheter og rettigheter. De har lite å tape. Volden tvinger det samfunnet som ikke har bruk for dem, til å se dem, om så bare for å slå dem ned.

Sosiologen Pierre Bourdieu tar opp tråden fra Hegels analyse i artikkelen «Nyliberalismen, den nå realiserte utopien om grenseløs utbytting», skrevet i 1998. Bourdieu gir følgende definisjon: Nyliberalisme er en dyptgående politisk diskurs der målet er «den metodisk gjennomførte destruksjon av kollektiver» fordi de begrenser innføringen av det rene markedets logikk på samtlige sentrale samfunnsområder. Under honnørord som «individuell frihet» og «økt fleksibilitet» forankres utbyttingen av medarbeidernes «humankapital» i en politisk villet institusjonalisering av usikkerhet i ansettelsesforholdet. Slik blir sosial utrygghet grunnlaget for sosial dominans.

Der Hegel for to hundre år siden advarte mot faren for vold fra mennesker som hensettes i et utenforskap av både materiell og åndelig art, så Bourdieu med stigende skarpsyn og sinne de siste årene før sin død i 2002 hvordan fremveksten av den «fleksible arbeidskraften» som er blitt hetende «prekariatet», innvarsler mer subtile former for utbytting av dem som fremdeles er innenfor arbeidslivet. En utbytting i form av den enkeltes utenfrapåførte (skjønt med tiden internaliserte) rovdrift på seg selv – betraktet som en vare hvis salgsverdi er individets fulle og hele ansvar. Kritikk omdefineres og omdirigeres fra det klasse- og strukturorienterte til imperativet om å forvalte egenansvaret for å bli en vinner. Svakhet er ensbetydende med selvforakt og faren for andres utnyttelse. Siden den ikke åpent kan erkjennes, må svakhet plasseres hos andre og angripes der, med utsikt til opplevd styrke og berettiget dominans.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»