00:00 - 15. april 2016

Grunnløse påstander om kjønnsdiskriminering

Ettersom jeg gjøres til en av anførerne i en kampanje mot Eirinn Larsen, finner jeg det nødvendig å svare, skriver Sverre R. Knutsen.

Bedriftsøkonomisk Institutt: Morgenbladet var på besøk på BI forrige uke for å finne ut om det var mulig for en kvinne å bli professor i økonomisk historie. Her fra åpen dag 8. mars. Foto: Herman Dreyer

BI-ANSETTELSER Morgenbladet trykte i forrige uke en femsiders artikkel om en ansettelsesprosess ved Handelshøyskolen BI, og artikkelen er ført i pennen av Aage Borchgrevink. Det ble i sin tid utlyst to stillinger i moderne økonomisk historie ved BI, og det ble gjort klart i utlysningen at de personene man søkte etter «skal gå inn i og videreføre veletablerte historikerstillinger». En av disse var mitt professorat i økonomisk historie og næringslivshistorie, som var ledig etter at jeg gikk av for aldersgrense i fjor sommer.

En sentral del av denne stillingen var forskning og undervisning i finanshistorie, herunder pengeteori og finanskriser. Relevante temaer på en handelshøyskole, må en kunne si. Kompetanseprofilen knyttet til min tidligere stilling var således klart formulert. Stillingsbetenkningen presiserte også at finanshistorie var sentralt i undervisningen.

Jeg har en rekke ganger blitt kontaktet av Borchgrevink om å uttale meg i saken. Siden jeg ikke har hatt noe administrativt ansvar for håndteringen av denne saken, har jeg en rekke ganger sagt til journalisten at han må kontakte rette vedkommende i BIs ledelse om han ønsker informasjon om personalsaker. Min eneste formelle befatning med saken har vært et møte med instituttrådet, som naturlig nok innkalte meg for å gjøre rede for innholdet i min tidligere stilling og hvilken kompetanseprofil jeg mente burde knyttes til stillingen.

Komiteen har ingen avgrensning av hva økonomisk historie er for noe.

Hele prosessen endte imidlertid med at ingen ble ansatt i de utlyste stillingene, fordi Kollegiet fant bedømmelseskomiteens innstilling inkonsistent og i liten grad i samsvar med de kriterier som var beskrevet i stillingsutlysningen. Dermed var den uegnet som grunnlag for ansettelse. Eirinn Larsen er en av de søkerne som dermed ikke ble ansatt i fast vitenskapelig stilling som professor i økonomisk historie. Men i stedet for å ta inn over seg at hun ikke kan ansettes som professor på et så sviktende grunnlag som denne innstillingen fra bedømmelseskomiteen, har hun i samtale med Borchgrevink lansert en konspirasjonshistorie der en gruppe angivelig «sårede menn» med undertegnede i spissen har tatt «alle midler i bruk for å sabotere innstillingen.»

Det finnes ingen «gruppe» eller «miljø» organisert rundt «… en nylig pensjonert professor ved navn Sverre R. Knutsen». Påstanden savner faktisk grunnlag. Hvem er dette «miljøet» eller denne gruppen som angivelig har hindret Larsen i å bli tilsatt som professor?

For å skape et bilde av hvor «skruppelløs» jeg er, tar artikkelen i bruk stempling og personkarakteristikker for å demonisere undertegnede. Min tale til Studentersamfundet fra 1972 og tilnavnet «Stalin-Knutsen» hentes frem igjen, og det fremstilles som om jeg ikke har skydd noen midler for å hindre Eirinn Larsen i å bli professor.

Denne konspirasjonsteorien, inklusive demoniseringen av meg, lanserte hun også i fjor høst i sosiale medier. Men etter oppfordring fra mennesker som fortalte henne at dette var en uakseptabel måte å omtale kolleger på, slettet hun denne posten. Nå kommer Borchgrevink trekkende med det samme heksebrygget. Det eneste artikkelen har som grunnlag for denne usaklige hersketeknikken, er et debattinnlegg på et studentmøte for 45 år siden!

Borchgrevink skriver at «Reaksjonene på kollegiets justerte vedtak 8. mars var sterke.» En av Larsens støttespillere, forsker (I) Christine Myrvang «advarer mot en situasjon der tellekanter veier tyngre enn forskningens kvalitet.» Hun hevder også at «man kan spørre seg om BI er i ferd med å avakademiseres.» Men insinuasjonen om «avakademisering» er uten grunnlag. Tvert om er situasjonen motsatt. Dersom Kollegiet hadde godtatt tilsetting på bedømmelseskomiteens grunnlag, ville man virkelig vært ute å kjøre. Dette har ikke noe med tellekanter og nedprioritering av «forskningens kvalitet» å gjøre. Tvert om har det med kvaliteten på innstillingen fra bedømmelseskomiteen å gjøre, og den er uakseptabelt lav.

For å bygge opp under komiteens legitimitet har Borchgrevink imidlertid kontaktet komiteens leder, professor Per Henning Hansen fra CBS, for anledningen utnevnt av Borchgrevink til «en av Europas fremste økonomiske historikere». Hvor journalisten har dette fra er ukjent for meg. Men så har det da heller ingen verdens ting med kvaliteten på bedømmelseskomiteens innstilling å gjøre. Hansen uttaler ifølge Borchgrevink: «Kollegiet antyder at vi ikke har gjort arbeidet vårt ordentlig. Det er sludder.» La oss derfor se om det er Hansen eller Kollegiet på BI som farer med sludder.

Bedømmelsen ser faktisk bort fra helt sentrale kriterier den skal vurdere søkerne i henhold til, og den bryter prinsippet om likebehandling. Videre er bedømmelsen systematisk nedvurderende av flere av søkernes arbeid, mens den kritikkløst roser andres bidrag. Slik har den heller ikke noe grunnlag for å sammenligne kandidatene, og ikke noe grunnlag for å foreta «en helhetlig vurdering», som komitéen hevder den har gjort.

La oss derfor se på noen eksempler. Komiteen har ingen avgrensning av hva økonomisk historie er for noe. Dermed kan nærmest enhver historiker – uansett spesialisering – bli kjent kompetent til en professorstilling i moderne økonomisk historie. I stillingsbeskrivelsen sitert foran, dreier dette seg om «videreføring» av veletablerte stillinger. Dette krever bred forsknings- og undervisningserfaring i det fagfeltet som danner grunnlaget for de stillingene som skulle videreføres. Dette dreier seg om hovedvekt på næringslivshistorie (Business History), makroøkonomisk historie og finanshistorie, herunder pengeteori.

Forskningen i de utlyste stillingene krever og fortrinnsvis at søkerne behersker metodisk mangfold. Dette knyttes også til det tverrfaglige samarbeidet på BI. Således heter i stillingsbetenkningen at «Vedkommende personer vil få selvstendig ansvar for å utvikle relasjonene til Bls mangeartede fagmiljøer som rommer et stort spekter av kvalitative og kvantitative tilnærminger.»

Eirinn Larsen arbeider innenfor en kvalitativ historisk metode. Det er utmerket, og de fleste generelle historikere gjør det. Blant de øvrige søkerne finner vi også innleverte arbeider som kopler kvalitative og kvantitative metoder, noe man ofte finner innenfor særlig moderne økonomisk historisk metodikk. Tross stillingsbetenkningens fremhevelse av det tverrfaglige samarbeidet, har bedømmelseskomiteen sett fullstendig bort fra dette.

Når det gjelder kravene til å oppnå professorkompetanse, skriver bedømmelseskomiteen at «det må må kunne vises til en vitenskapelig produksjon som i kvalitet og omfang tilsvarer minst to doktorgradsavhandlinger. Det stilles også krav om vitenskapelig bredde. Søkeren må videre ha dokumentert pedagogisk kompetanse og betydelig undervisningserfaring.» Problemet er imidlertid at bedømmelseskomiteen behendig har utelatt at dette kravet gjelder det aktuelle fagområdet.

Den eneste av søkerne som komiteen tildeler professorkompetanse, fyller imidlertid ikke disse kravene hva angår fagfeltet til de stillingene som er utlyst. Det gjelder innretting på forskningen, og det gjelder undervisningserfaring. Larsen har ikke undervist i næringslivshistorie (business history), har ingen erfaring fra undervisning i finanshistoriske emner av noe slag og hun har heller aldri undervist i pengehistorie/pengeteori.

Når det gjelder forskningen er denne svært tynn når det gjelder slike emneområder, og dermed det forskningsmessige fundamentet for de stillingene som er utlyst. Doktoravhandlingen hennes er primært et sosialhistorisk og kjønnshistorisk arbeid, rett nok om merkantil utdanning av kvinner. De øvrige arbeidene hennes tematiserer hovedsakelig kjønns- og likestillingshistorie, selv om noen av dem handler om kvinner og næringsliv. Det kan vanskelig hevdes at økonomisk historiske arbeider utgjør noe hovedfelt av Larsens forskning. Ikke noen av arbeidene hennes så langt kan – enkeltvis eller sammen – med noen krav til rimelighet sies å utgjøre «en doktorgrad nr. 2» innenfor feltet økonomisk historie.

Professor Hansen uttaler også at det legges verken «stor eller utelukkende vekt på internasjonal publisering.» Dette er en selvfølgelighet. Derimot står det i stillingsbetenkningen at «internasjonal publisering blir vektlagt». Alle de fire rangerte i innstillingen har doktoravhandlinger på engelsk. Så internasjonale publikasjoner som vektlegges utover dette, er artikler i internasjonale fagfellevurderte tidsskrifter og kapitler i antologier på engelsk eller et annet språk enn norsk.

Rangerte nr. 1, Larsen, har publisert 1 – én – artikkel på engelsk i et fagfellevurdert tidsskrift. Rangerte nr. 3 har i kontrast til dette sendt inn hele syv artikler publisert på engelsk i internasjonale, fagfellevurderte tidsskrifter. Til tross for at dette skal vektlegges ifølge stillingsbetenkninger, har det ikke hatt noen betydning for bedømmelseskomiteens sammenligning av søkerne.

Således er innstillingens rangering av de tre øverste kandidatene faktisk omvendt proporsjonal med kriteriet om internasjonal publisering! Når det gjelder søknaden om professoropprykk legges det derimot vekt på kriteriet om internasjonal publisering, og komiteen skriver at «… det hadde vært ønskelig med noen internasjonale publikasjoner som kopler (søkerens) arbeider til en internasjonal forskningsfront.» Mens komiteen ser bort fra kriteriet om internasjonal publisering når det gjelder å tildele Larsen professorkompetanse, så brukes kriteriet som argument mot søknaden om opprykk. Dette er et av flere eksempler på brudd på likebehandlingsprinsippet.

Et annet eksempel knytter seg til vurderingen av en artikkel publisert i Historisk Tidsskrift skrevet av Larsen med to medforfattere, hvorav en av de andre søkerne. Det vises til at artikkelen hadde vunnet pris «som beste artikkel i HT…» i en av årgangene, begrunnet med at den var «nyskapende og bruker kontrafaktiske spørsmål til å underbygge sine konklusjoner …»

Bedømmelseskomiteen gir Eirinn Larsen svært positiv omtale for artikkelen og fremhever at den «ligger i forlengelse av Eirinn Larsens øvrige forskningsresultater.» Artikkelen fikk rett nok ikke noen pris som «beste artikkel», men for et metodisk nyskapende arbeid. Den andre søkeren får likevel ingen spesiell ros for artikkelen, og bedømmelseskomiteen unnlater å nevne det metodisk nyskapende ved bruk av kontrafaktisk analyse. Dette er nok et eksempel på den rekken av brudd på likebehandlingsprinsippet i denne innstillingen.

Det er for øvrig bemerkelsesverdig at komiteen ikke har innhentet opplysninger om hvem som har bidratt med hva i artikkelen, særlig når det gjelder det metodisk nyskapende i den – det vil si den kontrafaktiske analysen.

Morgenbladet-artikkelen prøver å skape et inntrykk av at utfallet av denne prosessen skyldes «kjønnsdiskriminering», og Larsen argumenterer med dette som utgangspunkt at undertegnede og et angivelig «miljø» rundt meg har tatt i bruk «alle midler» for å «sabotere» innstillingen. Kollega Lars Thue sier imidlertid til Borchgrevink at kjønnsaspektet ikke er sentralt. Hvorfor «kjønnsdiskriminering» skulle være et avgjørende moment i denne ansettelsessaken, og spesielt klistres til meg, er en grunnløs påstand.

Larsen sier hun «kom tilbake til BI i 2011.» Da ble hun ansatt i stilling som postdoktor, og etter innstilling fra meg som daværende instituttleder. Min vurdering av Larsen var først og fremst at vi kunne trenge en dyktig sosialhistoriker og en forsker med spesialisering i kjønns- og likestillingshistorie. Denne grenen av historiefaget har i parentes bemerket tradisjonelt vært nært knyttet til økonomisk historie.

Den andre av dagens kvinnelige forskere som ble fast ansatt tilknyttet Senter for næringslivshistorie, var Christine Myrvang. Hun ble også ansatt etter innstilling fra meg, fremfor mannlige søkere. Jeg synes min historie i ansettelsesspørsmål gir svært tynt grunnlag for å hevde at jeg skulle være drevet av et kjønnsdiskrimineringsmotiv for å hindre Larsen i å bli professor.

Eirinn Larsen er en dyktig kjønns- og likestillingshistoriker, som også har reist slike problemstillinger i tilknytning til næringslivet. Hun fortjener sikkert en professorkompetanse. Det er bare det at bedømmelseskomiteen tragisk nok ikke ville ta inn over seg at det var stillinger med en annen kompetanseprofil man utlyste ved Handelshøyskolen BI.

Komiteen så bort fra klart uttrykte kriterier i så måte, og snekret sammen en innstilling som best kan beskrives med Prøysenmetaforen «Den største skylda den hadde snekkeren, han lagde stigen av råtne bord.» Derfor måtte Kollegiet ved BI forkaste bedømmelseskomiteens innstilling som grunnlag for ansettelse, og derfor har søkerne havnet i en beklagelig og trist situasjon.

Sverre R. Knutsen er professor emeritus, Dr. philos, Handelshøyskolen BI.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.