Annonse
00:00 - 29. januar 2016

Misvisende av HRS-Redaktøren

Annonse

HRS-redaktør Nina Hjerpset-Østlie forsøker å diskreditere min faglige kompetanse og min analyse ved å forvrenge mine utsagn og tilpasse dem hennes egen argumentasjonsrekke i Morgenbladet 22. januar. Hjerpset-Østlie kan gjerne være uenig i hvert ord jeg måtte ytre, men det bør være unødvendig å komme med en såpass misvisende gjengivelse av mine intervjuutsagn for å skape blest om eget ståsted. De som faktisk lurer hva jeg uttalte kan lese intervjuet i Morgenbladet 15. januar.

Hjerpset-Østlie spør om det er vanskelig for meg å forestille meg at mange er bekymret over hendelsene og hvilke konsekvenser de vil få for kvinners ferdsel i det offentlige rom. Det er det ikke – jeg har jobbet med disse problemstillingene i en årrekke. Jeg har forsket, undervist og publisert om kjønn, islam, og den arabiske verden, siden 2003 og forsker for tiden på hvordan religion i samfunnskonflikter tematiseres i mediene. Jeg har i tillegg mange års yrkeserfaring med integreringsarbeid der jeg blant annet har veiledet og kurset både flyktninger og ulike profesjonsutøvere (mangfoldstrening).

«Gruppevoldtekt» er ikke et utelukkende norsk fenomen på grunn av at vi har et norsk ord for det.

Hjerpset-Østlie betegner det som negativt at jeg vil vite mer om hva som faktisk skjedde i Köln og Stockholm før jeg uttaler meg med sikkerhet om treffende mottiltak. Jeg har lest nok divergerende vitneutsagn og rapporter fra hendelsene til å vite at det ikke finnes ubestridelig empiri for at det kun var arabiske menn eller unge flyktninger som deltok i angrepene på kvinner. Det er fremdeles høyst uklart hvem og hvor mange som deltok i angrepene, om de var organisert, og hva som var deres motivasjon. I min verden er det ikke kritikkverdig at jeg må stille diagnosen basert på fakta og empiri, før jeg foreslår remedier.

Det er utrolig leit at Hjerpset-Østlie tyr til uredelige knep for å fremheve eget ståsted. La meg være soleklar, jeg har aldri sagt at det å bli klådd på puppen av en full mann kan sidestilles med et gruppeangrep på en kvinnes kropp. Men jeg har sagt at fylletafsing heller ikke er akseptabelt. Jeg registrerer med stor interesse at mine utsagn om både alvoret av gruppeangrep og viktigheten av å straffeforfølge angriperne overses totalt av Hjerpset-Østlie. Likeledes, overser HRS-redaktøren min oppfordring til å lage forebyggende holdningskampanjer for hele befolkningen, og vurdere behov for supplerende kampanjer rettet mot spesielle grupper i samfunnet.

I intervjuet peker jeg på noen universelle trekk i verden som muliggjør mishandling av kvinners kropp, og at Norge dessverre ikke er noe unntak, til tross for høy grad av likestilling. Kampanjen #jegharopplevd er ett av eksemplene på at det Hjerpset-Østlie kaller «selvpisking», og som jeg vil kalle «selvransakelse», er på sin plass også i Norge.

Jeg har ikke vondt for å peke på utfordringer i arabiske samfunn når det gjelder kjønn eller andre tema, slik HRS-redaktøren insinuerer. Det jeg har et problem med er premissene for debatten jeg blir dratt inn i. Jeg vil ikke være med på å svartmale arabiske eller muslimske menn som apriori kvinnehatere og seksualforbrytere. Hjerpset-Østlie tar fullstendig feil når hun hevder at stigma kun rammer de som har problematiske holdninger. Det finnes 40 års forskning som viser at stigma rammer hele grupper samt alle som antas å tilhøre en gruppe.

Taharush gamaey betyr simpelthen «kollektiv trakassering» på arabisk. Det er ingen kausal forbindelse mellom ordet og fenomenet, ergo er det ikke et utelukkende arabisk fenomen på grunn av at det finnes et ord for det på arabisk. På samme måte som «gruppevoldtekt» ikke er et utlukkende norsk fenomen på grunn av at vi har et norsk ord for det.

Å referere til at aktivister med arabisk eller muslimsk bakgrunn kritiserer både egen kultur og religion, blir et litt merkelig argument å bruke mot meg. Selv om jeg hadde ment det Hjerpset-Østlie påstår at jeg mener, faller det på sin egen urimelighet at disse sannhetsvitnene bør lyttes mer til fordi de er arabere eller muslimer og derfor veit hva de snakker om – mens jeg bør diskrediteres. Om det var det viktigste kriteriet for å bli lyttet til av Hjerpset-Østlie, burde etternavnet mitt og den arabiske bakgrunnen min gjort underverker for min dialog med HRS-redaktøren.

Til sist anklager Hjerpset-Østlie meg for å skifte fokus. Men snarere enn å skifte fokus, førsøker jeg å holde fokus, fokus på: kvinner, de universelle strukturer som muliggjør vold og seksuelle overgrep overfor kvinner. Jeg er opptatt av å fram at kvinner bør få bestemme hvem og når noen skal ha tilgang til deres kropp, enten de er i Köln, Stockholm, Santiago, Kairo, Calcutta eller Oslo.

Mona Abdel-Fadil er postdoktor, Institutt for Medier og Kommunikasjon, UiO.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Tanken om humanisten som forvalteren av det som er mykt, dypt og høyverdig, var alltid diskutabel.»