Kommentar

Den sterkeste skandinaviske sakprosaen undersøker hvem vi er, og hvorfor, skriver Bernhard Ellefsen.

---

Skandinavisk sakprosakåring

Samarbeid mellom Norsk Litteraturfestival, Morgenbladet, Weekendavisen, Aftonbladet og Broen xyz. Fredag 1. juni offentliggjøres juryens endelige valg: De ti beste sakprosaverkene utgitt på dansk, svensk eller norsk etter år 2000. Det er ikke lagt føringer på hvor mange fra hvert språkområde som skal ende på den endelige listen. Kåringen er støttet av Nordisk Kulturfond, Fritt Ord og Norsk Faglitterær Forfatterforening.

---

En gang var det romankunsten som skulle vise oss verden. «En roman er et speil som bæres langs en allfarvei», skrev den franske 1800-tallsforfatteren Stendhal. Her i Norden så både Camilla Collett og den epokegjørende kritikeren Georg Brandes, på hvert sitt vis, den realistiske romanen som en avsløringens og kampens arena. For dem, som for Stendhal, skulle speilet «snart reflektere det himmelens blå, snart dritten i gjørmehullene på veien». Og til dem som angrep forfatterne for deres virkelighetsbeskrivelser, ville de også svare: «Speilet viser dritten, og De angriper speilet!» Gjennom århundret som fulgte, ble disse verdensvendte idealene angrepet fra alle kanter. I møte med en rykende fersk liste over det som skal være den sterkeste sakprosaen skrevet i Skandinavia siden 2000, er det nærliggende å tenke at disse oppgavene i stor grad har tilfalt nettopp sakprosaen.

Her er de 30 nominerte.

Blant disse tretti titlene svarer nemlig brorparten til forhåpningene fra århundret for romanens virkelige oppblomstring. De mange historiske fremstillingene beskriver hendelser og personer som har vært bestemmende for Skandinavia slik det ser ut i dag. Debatt- og reportasjebøkene byr oss fortellinger om vår tids kulturelle og politiske konflikter på måter som åpenbart setter dem under debatt. Det menneskelige DNA gjøres også til speil, for forfatterne selv (som bruker det til å undersøke egen kropp eller familiehistorie), og naturligvis for de vitenskapelige forklaringsmodellene som dominerer i offentligheten.

At Skandinavia ikke i større grad utgjør et samlet språklig, kulturelt og intellektuelt rom, er like forbløffende som fortvilende. Vi snakker i praksis samme språk, vi har bygget våre samfunn over samme grunnleggende modell, vi har stort sett de samme utfordringene og behovene i møte med verden omkring oss. At vi hadde hatt mye å vinne på en langt mer samlet offentlighet, blir også tydelig når vi ser disse titlene sammen. Som helhet, er det et perspektivrikt og nygjerrighetspirrende knippe bøker vi har foran oss. Så å si alt er med. Men bryter vi listene opp etter nasjonal tilhørighet, ser vi straks forskjeller, og dermed også blinde flekker.

Tendensen i de ulike juryenes valg bekrefter distinkte forskjeller landene imellom. Forskjeller helt i tråd med forventningene, kan vi legge til. Enkelt oppsummert: Den gamle imperiemakten Sverige viser seg mest internasjonalt orientert, og har dessuten med to bøker som søker å gjenskrive deler av historien med større følsomhet for kvinnenes innsats og rolle. I Danmark er det den nasjonale historien som dominerer, samt en bok som vil gi farge og nyanse til begrepet islamisme. Og der Sverige er fugl, og Danmark er fisk, er vi som vanlig midt imellom.

Stendhals bilde av speilet i veikanten, kan lyde naivt hvis vi ikke tar med i betraktning at det finnes et menneske som holder det. Det subjektive og situerte som også ligger til grunn for sakprosaen, innreflekteres kanskje aller tydeligst i den norske listen, som ellers peker i alle retninger. Den personlige stemmen, og ønsket om å skape litterært velformede fortellinger om virkeligheten, er representert ved en essayist som Agnes Ravatn, og av mer empirisk orienterte forfattere som Morten A. Strøksnes og Erika Fatland. De underlegger nok ikke sin samtid et kritisk blikk à la Brandes, men viser derimot at vi har latt oss påvirke av den internasjonale utviklingen mot mer fortellende og «litterær» fremstilling av virkeligheten, og forlenger dessuten den norske essay- og journalistikktradisjonen, som strekker seg helt tilbake til Vinje. Påfallende mange av de norske nominerte er bøker som er blitt folkelesning.

Mens den norske fortiden gjør seg svært sporadisk gjeldende på listen, og halve den danske består av ren faghistorie, ser vi i Sverige en fruktbar åpning mot den fortellende historien. En Peter Englund og en Peter Fröberg Idling kan måle seg med de aller sterkeste av sine internasjonale kolleger i sjangerens hovedstrøm, samtidig som en Kerstin Ekman og en Nathan Shachar byr oss alternative perspektiver som vekker både leselyst og intellektuell nyfikenhet.

Men la oss zoome litt inn på det danske, for enda tydeligere å se hvordan samtidens brytninger setter spor i sakprosaen. Da Anders Fogh Rasmussen vant det første folketingsvalget på 2000-tallet, varslet han et systemskifte. Femti år med kulturradikalisme var nok. Nå skulle smaksdommerne og ekspertene ut, pedagogikken skulle igjen underlegges sunn fornuft, den vonde historien fra andre verdenskrig skulle rettes opp med tydelig støtte til USAs krig mot terror, og innvandrerne hadde å holde seg der de var. Så mye dansk blekk har gått med til å forklare, fordøye og finne måter å leve med dette systemskiftet på.

Den danske listen bærer sterkt preg av dette forsøket på å forstå. Her finner vi en biografi over det danske kulturikonet Poul Henningsen, en kulturradikal pioner som designet lamper med unik sosial og ideologisk distinksjonskraft. Vi finner selvfølgelig suksessboken om terrorgrupperingen Blekingegadebanden, som var det voldelige utslaget av dansk venstresidepolitikk, og en tobindsbiografi om den danske Gerhardsen, Jens Otto Krag. Men mest talende er den fembindsterke historien om dansk skole. Kampen om de danske sannhetene har stått i skolepolitikken og i de pedagogiske planverkene. I Danmark er skolehistorie kulturkamp.

Etter det tidlige 1900-tallets modernisme lå Stendhals speil igjen i den litterære grøften. Men disse nominasjonene utgjør en nordisk leseliste som i stor grad lar oss se hvem vi er, og hvordan vi ble slik. Den dokumenterer gode tider i sakprosaen, og gjenspeiler det faktum at det brede, lesende publikum møter den dokumentariske litteraturen med større glede og entusiasme enn for noen tiår siden.

Noen overraskelser finner vi da også. Den svenske listen inneholder, i motsetning til den norske, en bok om Hamsun. I det hele tatt finner jeg det oppsiktsvekkende at den på samme tid vitenskapelige og godt formidlende norske dikterbiografien glimrer med sitt fravær. Men et annet fravær er langt mer påtagelig: Blant disse tretti bøkene finnes det ikke en eneste som i sin helhet er viet klimakrisen. Verden er i ferd med å gå under, men det har til gode å vise seg i den aller sterkeste sakprosaens speil.

Mer fra Kommentar