Annonse
00:00 - 03. november 2017

Hva er alternativet?

Terje Tvedt maner frem et bilde av Norge i en skjebnetid.

Polemisk: Terje Tvedt resonnerer rundt innvandringsspørsmål og «godhetstyranni». Arkivfoto: Ellen Lande Gossner
Annonse

Anmeldelse

Terje Tvedt

Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat

357 sider Dreyer 2017

Mange ser frem til en ny bok eller artikkel av Terje Tvedt med den samme sitrende forventningen som de i sin pure ungdom ventet på den neste langspillplaten til The Rolling Stones, The Who, Jefferson Airplane eller et annet band som ble oppfattet som nådeløst anti-establishment. I Tvedts bøker finner de engasjement, språk med driv og kraft, standpunkter som respektløst går i rette med offisiøse personer og institusjoner med makt.

Tekstene til Tvedt mangler heller ikke slående perspektiver og lange linjer. Geopolitisk utvikling fra det østromerske riket til dagens innvandring syntetiseres i elegante en-linjere. En ekstra spiss gir det at Tvedts vidd og sarkasmer rammer de politisk korrekte. I hans øyne er den politiske eliten på hans spesialområde, bistandspolitikk, ikke bare identisk med det politisk korrekte, den har i tillegg oppkastet seg til makthaver nær sagt over alt i stat og samfunn, også i Morgenbladet.

 

Undergangsstemning. I forordet slås det fast at ingen kan «reservere seg mot historiens ubønnhørlige prosesser og krefter». Noen avsnitt lenger ned skriver han at «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». All historie er historien om sivilisasjoners vekst og fall, hevder Tvedt en side senere. Slike utsagn er ikke så oppklarende, men Tvedt bruker dem likevel i forord og innledning til å mane frem et bilde av at Norge befinner seg i en skjebnetid. Han har sans for det dramatiske, og spør om vi ikke enda en gang befinner oss i et regime foran undergangen.

Det er ikke så helt lett å få tak i akkurat hva den historiske situasjonen består i, men det har noe å gjøre med at i verden handler Norge ut fra universelle prinsipper, mens det på hjemmebane er multikulturell relativisme som råder grunnen. Kombinasjonen skal ha resultert i det Tvedt tidligere kalte et godhetsregime, men som nå er blitt et godhetstyranni.

Universelle verdier er Tvedt skeptisk til, spesielt menneskerettighetene. Det er det grunn til, for den som bare har menneskerettigheter, har ikke noen rettigheter i det hele tatt, som filosofen Giorgio Agamben har uttrykt det. For at rettigheter skal være noenlunde reelle, må de være knyttet til statsborgerskap.

 

Uklart. I Tvedts resonnementer er forbehold og avveininger, selve kjennetegnet på akademisk normalprosa, skiftet ut med pasjon, polemikk, bramfull tale og uforbeholdne karakteristikker.

Likevel det ikke alltid lett å orientere seg i denne tekstens setninger. Eksempel nr. 1: «Det som er universelt, er naturalisert, og det som er naturalisert, står over moralske valg i den forstand at det ble normalisert som selve moralen.» Det vil være en nyhet for de fleste at det universelle gjøres til natur, og i så tilfelle: Hvordan skjer det?

Eksempel nr. 2: «Dersom man er ute etter å forstå og identifisere hva «norske verdier» på et bestemt tidspunkt er, må det være hensiktsmessig å studere og analysere verdier artikulert i relasjonelle handlingssituasjoner.» Hva med de verdiene som ikke er artikulert? Tvedt er jo en mester i å avsløre hvordan artikulerte verdier skjuler underliggende verdier. Og: Finnes det en handlingssituasjon som ikke er relasjonell?

 

Elitekritikk. Det er eliten knyttet til organisasjoner og store deler av det utenrikspolitiske apparatet som driver bistandsarbeid, Tvedt kritiserer også i denne boken. Mye av denne kritikken er berettiget. Hans kritikk av Hilde Frafjord Johnson og hennes og Norges rolle i etableringen av Sør-Sudan som en selvstendig stat bør alle ta seg tid til å lese. Av en eller annen grunn nevner ikke Tvedt at det først ble fart i planene da amerikanerne erklærte krig mot terror etter 11. september 2001. Da Washington så at det islamske styret i Khartoum kunne svekkes ved at de sørlige provinsene (der det fantes olje og kristendom) ble en egen stat, fikk Norge og Johnson en sentral rolle.

Tvedts alternativ til det fallende regimet, godhetstyranniet, er uklart, og de hintene han gir om hva som kan komme, er foruroligende. Terje Tvedt sparker oppover denne gangen også, men ikke utelukkende og kanskje ikke engang hovedsakelig.

 

Svakt om demografi. Godhetstyranniet til Tvedt er knyttet til innvandringen, men faktaene i boken er for dårlig sjekket. Norge økte sin asiatiske og afrikanske befolkning med «nesten en halv million mennesker», skriver Tvedt. Det riktige tallet er 407 000 per 1. januar 2017, og av disse er 102 000 født i Norge av foreldre som er innvandret fra Afrika og Asia. Så her har Tvedt lagt på 200 000, hvorfor gjør han det? Når Tvedt slår fast at «Denne nye innvandringen har en form og innhold uten sidestykke i historien» så er det feil på to måter. Den nye innvandringen til Norge er den som kom fra østeuropeiske EU land etter 2004. Den kan det kanskje være mulig å karakterisere som ny i form, som resultat av EØS-avtalen, men i innhold kan den karakteriseres som tradisjonell arbeidsinnvandring. Polen, Litauen og Sverige har flest innvandrere i Norge.

Når det gjelder innvandringen til Europa fra land i Afrika og Asia, som Tvedt altså hevder er ny i form, så kan denne innvandringen forstås og forklares som en repetisjon av den europeiske utvandringen for 150 år siden. Utvandringen fra Europa skjedde i en fase da dødsraten hadde falt betraktelig, mens fødselsraten holdt seg høy. Resultatet var en sterkere befolkningsvekst enn økonomien klarer å absorbere og som resulterer i utvandring. Det vil si det samme som har skjedd og skjer i noen land i Afrika og Asia. Dette er vel og merke en overgang. Fødselsraten har falt og vil falle også der den nå er høy, og dermed vil folkeforflytningen som skyldes at en befolkning gjennomgår en bestemt fase av den demografiske overgangen, forsvinne. Det virker som om denne blant demografer allment aksepterte teorien om den demografiske overgangen mangler i Tvedts teoretiske verktøykasse. Ingen kan uttale seg troverdig om befolkningsutvikling og migrasjon uten å bygge på denne teorien.

Terje Tvedt skriver at Statistisk sentralbyrå har «slått fast» at det var rundt 250 000 muslimer i Norge, men det er ikke riktig. Det byrået har uttalt, er at 250 000 personer med innvandrerbakgrunn (innvandrere og norskfødte barn av innvandrere) kommer fra land der islam er den største religionen. Hvor mange av disse som er troende, vet Statisk sentralbyrå ikke så mye om. Ifølge statistikken over medlemmer i tros- og livssynssamfunn med offentlig støtte er det snaut 150 000 muslimer i Norge.

 

Skuffende. Det er skuffende å se Tvedt gi seg i kast med innvandringsspørsmål når han er så lite opplest på demografi og i beste fall unøyaktig i gjengivelsen av tall. Dessuten tenderer han til å snakke om verdensdelene Afrika og Asia på en måte som han har forsøkt å lære sine lesere at de ikke må gjøre – som homogene, ensartede størrelser. Dette samme gjelder måten han omtaler mennesker fra disse kontinentene på, som innvandrere med én egenskap: at de er tilhengere av islam. Det er høyst uklart hva han mener med at islam er blitt «en strukturerende kraft i det moderne Norges politisk-ideologiske liv». Er det fordi norske muslimer er en reell og mektig samfunnsforandrede kraft, eller fordi de for så mange representerer en innbilt fare?

Å gjøre de store sosiale og økonomiske konfliktene i verden til en motsetning mellom nordmenn og muslimske innvandrere, eller mellom raser, kulturer og religioner, er å gjøre dem til uforanderlig natur.

Det er grunn til å minne om at det er forsøkene på å unngå slike innbilte farer kombinert med naturalisering av sosiale konflikter som har ført til de største ulykkene i verden.

Annonse