– Det er påfallende hvor synd vi skal synes på kulturmenn som møter sosiale konsekvenser etter at de har oppført seg dustete og grisete, sier forfatter og spaltist Ida Jackson, som den siste tiden har fått mye oppmerksomhet for å dele en personlig tekst om voldtekt i feministantologien Det skjer nå.
I en kommentar og i et intervju i Morgenbladet før helgen tok forfatter Eline Lund Fjæren til orde for etterpåklokskap hos feminister i metoo-debatten. Lund Fjæren spilte selv en sentral rolle i kampanjen i Norge da hun publiserte skjermdumper av grove, seksualiserte meldinger som professor Nils Rune Langeland hadde sendt til unge kvinner.
Et år senere mener hun at det er på tide å nyansere, og at vi nå må høre stemmene til mennene som ble felt av kampanjen.
Ut av litteraturhuset. Jackson er uenig, og mener Lund Fjæren avsporer den feministiske debatten.
– Jeg er lei av å snakke om metoo-bevegelsen som om det er to sider av en kjønnskrig i kulturlivet, hvor vi må gi og ta. Da tar vi fokuset vekk fra maktaspektet, og det blir helt feil. Det er ikke feministbevegelsens jobb å ta sosialt ansvar for menn som er blitt mannegris-shamet. Det som er viktig for meg er at metoo ikke blir en debatt om hvem som skal bli invitert til å snakke på litteraturarrangementer. Vi må få debatten ut av Litteraturhuset.
– Hva mener du med «ut av Litteraturhuset»?
Det er ikke akkurat sånn at vi sitter igjen med en haug av arbeidsledige menn etter metoo.
– Metoo er ikke et kulturfenomen. Det dreier seg om alle norske kvinner på alle arbeidsplasser, i alle sosiale lag. Det glemmer vi litt for ofte.
Krymper kvinner. Lund Fjæren sier i intervjuet at mennene det gjelder, bør få en mulighet til å komme tilbake: «De skal kunne få gjøre de jobbene de har utdanning og erfaring med. […] Det skal ikke være en dødsdom.
– Er det ikke viktig som Lund Fjæren sier, at menn som har gjort noe galt, etter en tid kan komme tilbake og bidra i samfunnet med de kan og er gode på?
– Jeg har fulgt flere varselsaker i bedrifter hvor de felte mennene møter svært lite konsekvenser. For brorparten av den store, stille metoo-bevegelsen – der hvor det ikke er noen kjente navn hverken hos varsler eller den anklagde – så mister ikke de felte mennene en eneste arbeidsdag, sier Jackson.
– Det er ikke akkurat sånn at vi sitter igjen med en haug av arbeidsledige menn etter metoo.
– Lund Fjæren mener det har skjedd en sammenglidning i den offentlige samtalen mellom hva som er faktiske overgrep og seksuell trakassering og hva som bare er kjipe opplevelser og dårlig sex. Har vi mistet noen viktige nyanser på veien?
– Dette utspillet er ute av takt med det vi vet om overgrep. Og da snakker jeg ikke om synsing eller scrolling gjennom meldinger i Facebook-grupper, men hva tallene forteller oss. I undersøkelsen Vold og voldtekt i Norge fra Nasjonalt Kunnskapssenter, oppgir 24 prosent av norske kvinner født mellom 1940 og 1995 at de har opplevd seksuelle overgrep. Og da definerer de overgrep blant annet som at de ble «tvunget til beføling av kjønnsorganer ved bruk av makt eller trusler om skade». Dette er ikke gråsone, og er ikke i nærheten av å kunne bli beskrevet som klein sex.
– Så dette er ikke et legitimt spørsmål å stille i metoo-debatten?
Nå må vi jobbe for holde den norsk, med norske historier og norsk kontekst.
– Ved å bringe inn spørsmålet om «klein sex» krymper hun kvinners metoo-opplevelser. Grunnen til at vi hører mer om såkalte gråsonetilfeller enn førstehåndserfaringer med voldtekt, er at det ikke er noe sosialt rom å ta disse historiene inn i. Her har vi bare sett toppen av isfjellet, og derfor blir dette spørsmålet en avsporing.
Handler ikke om sex. I sin kommentar viser Lund Fjæren til komikeren Aziz Ansari, som ble et midtpunkt i den amerikanske metoo-debatten da en kvinne under pseudonym beskrev en date med ham som «den verste kvelden i mitt liv». Ansari skal ha gjort henne ukomfortabel med klønete og pornografiske tilnærminger, før hun endelig avviste ham og han trakk seg unna. I ettertid har flere stilt spørsmål om hvorvidt hun virkelig beskriver et overgrep, eller om Ansari kun var « skyldig i ikke å være tankeleser», slik New York Times-redaktør Bari Weiss omtalte saken.
Jackson mener dette eksempelet ikke er relevant for den norske debatten.
– Dette hadde aldri sjokkert norsk kulturliv, og ville ikke blitt en sak i Norge. Eksemplene Lund Fjæren viser til, er hentet fra amerikansk kulturliv, og er ikke overførbare til norsk kulturliv eller det norske samfunnet. Metoo som kampanje har noen utfordringer, fordi det ble startet som en amerikansk kjendisdebatt, og nå må vi jobbe for holde den norsk, med norske historier og norsk kontekst.
Hun fremhever samtidig at metoo ikke først og fremst handler om sex.
– Metoo handler om hva som skjer på arbeidsplassen, om seksualisert vold og seksuell trakassering. Da 200 kvinnelige skuespillere sto på Nationaltheatrets scene og leste opp kollegers metoo-historier, så handlet det ikke om mislykket flørting på byen, men om trakassering fra mannlige kolleger mens de var på jobb.
Nå mener Jackson det kommer en ny bølge i metoo-debatten.
– Da skal vi krangle, og det gleder jeg meg til. Men da må vi diskutere de vanskeligste temaene og ikke henge oss opp i om vi dro strikken for langt i første kapittel.