00:00 - 28. september 2018

Skal beskyldninger om overgrep og trakassering være en slags dødsdom, spør Eline Lund Fjæren.

Skal beskyldninger om overgrep og trakassering være en slags dødsdom, spør Eline Lund Fjæren.

Her om dagen diskuterte jeg og et par venninner den svenske journalisten Fredrik Virtanens nylige besøk på Litteraturhuset i Bergen, hvor han var deltager i et arrangement om det svenske valget. Virtanen, tidligere en av Sveriges mest profilerte journalister, ble under metoo-kampanjen i fjor høst beskyldt for overgrep og trakassering. Kort tid etter at han ble navngitt i sosiale medier, mistet han jobben i Aftonbladet. «Ingen vil røre han i Sverige, men til Litteraturhuset i Bergen får han altså lov til å komme og snakke?» sa min venninne.

Diskusjonen rørte ved noe jeg har tenkt på en hel del det siste halvåret, nemlig hvor vi befinner oss i den feministiske revolusjonen. Det er som om frontene, med hjelp fra internett og såkalt twitterfeminisme, er blitt hardere. For skal beskyldninger om overgrep og trakassering virkelig være en slags dødsdom? Skal man ikke få lov til å komme tilbake til samfunnet, arbeide med det man tross alt har lang utdannelse og erfaring med? Skal de beskyldte ikke lenger få ta i bruk sin kompetanse, som potensielt er verdifull for oss alle?

Metoo-kampanjen begynte som et viktig og etterlengtet oppgjør mot trakassering og overgrep i ulike institusjoner. Like fullt opplever jeg at vi har mistet noe på veien: Det nyanserte. Den samme tanken hadde jeg tidligere i sommer, da Olje- og energiminister Terje Søviknes trakk seg fra Pride-paraden etter protester fra blant annet Feministisk Initiativ og tidsskriftet Fett. Var hans ønske om deltagelse virkelig så problematisk at det var en kamp vi måtte kjempe? Jeg tror ikke det. Mer komplisert blir det når man forsøker å diskutere hva som bare er dårlig, trist sex, og hva som er overgrep. I mine øyne må dette få være et legitimt spørsmål. Særlig opphetet ble det da en ung kvinne beskyldte komiker Aziz Ansari, som har vært en uttalt støtter av metoo, for å ha forgrepet seg på henne. Historien til «Grace» ble publisert på den feministiske nettsiden Babe.net med overskriften: «I went on a date with Aziz Ansari. It turned into the worst night of my life.» Skuffet og forberedt på det verste leste jeg artikkelen. «Grace» møtte Ansari på en etterfest for Emmy-utdelingen i 2017, og de to utvekslet telefonnumre og avtalte en date. Det er når hun ankommer leiligheten hans etter daten at det hele blir vanskelig. Ansari og kvinnen småpratet og drakk vin. «It was white», forteller «Grace» til journalisten. «I didn’t get to choose and I prefer red, but it was white wine.» Så her begynner det altså – leseren skal tydeligvis tolke det faktum at «Grace» ikke får velge vintype som et frempek, noe som for denne leseren fremstår i beste fall latterlig. Videre forsøkte Ansari formodentlig å gjøre noen klønete, pornografi-inspirerte tilnærminger som gjorde «Grace» ukomfortabel, forståelig nok, men som hun tydeligvis har store problemer med å kommunisere. Da han foreslår at de skal ha sex foran speilet, sier hun til slutt nei, og Ansari foreslår at de tar på seg klærne og ser på Seinfeld i sofaen. Senere gråter hun hele veien hjem i en Uber.

Annonse

«Vi finner det nytteløst å fortsette dette ordskiftet.»
«Mitt anliggende er kvaliteten på den offentlige debatten i Norge.»